Litteraturen har selvfølgelig alltid inneholdt selvbiografiske elementer, men på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet fikk forholdet mellom fakta og fiksjon fornyet aktualitet og tydeligere uttrykk. Tendensen kan ses i sammenheng med utviklingen i media, spesielt den virkelighetshungeren som dagens talkshow, reality-tv og dokusåper er uttrykk for. Grensene mellom privat og offentlig og mellom fakta og fiksjon oppløses. Hva er sannhet, hva er løgn? Hvordan skape en identitet i litteraturen, hvordan danne et jeg i grenselandet mellom fakta og fiksjon? I 2005 skapte romaner av blant andre Hanne Ørstavik og Nikolaj Frobenius debatt på grunn av de dokumentariske grepene de benyttet seg av. I en artikkel i Aftenposten forsvarte forfatter Espen Haavardsholm den litterære halvdokumentarismen og understreket at virkelighetsforankringen er kommet for å bli (“Krevende litterære grep”, 9. april 2005). Det selvbiografiske ble etterhvert en “trend” i norsk litteratur, med Tomas Espedals romaner fra slutten av nittitallet og til og med Imot naturen (2011) og Karl Ove Knausgårds seksbindsverk som kanskje de tydeligste eksemplene. Jan Kjærstad kritiserte anmeldernes manglende forsøk på å sette Knausgårds Min kamp 1 (2009) inn i en videre litterær kontekst(http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3452780.ece). Han kaller Sverige “hybridlitteraturens vugge” i nordisk sammenheng og nevner blant annet Carina Rydberg og hennes roman Den högsta kasten som vakte stor debatt i Sverige da den kom ut i 1997. Den ekstremt selvutleverende romanen skapte heftige diskusjoner med sine lett gjenkjennelige personer og forfatterens uttalte vilje til å ta hevn.
Det er spennende å se nærmere på hvordan forfattere konstruerer et jeg og fremstiller seg i sine tekster, men et annet moment er hvordan de gjør dette gjennom sin synlighet i media. I boken Sanna Lögner retter den svenske litteraturviteren Christian Lenemark fokus mot forfatterne Carina Rydberg og Stig Larsson når han ser nærmere på medias rolle i forhold til den selvbiografiske litteraturen:”Författarna blir skrivna i lika hög grad som de skriver sig”(http://www.bokus.com/bok/9789178447848/sanna-logner-carina-rydberg-stig-larsson-och-forfattarens-medialisering/ ). Dette er en interessant bok som anbefales for dem som har lyst til å lese mer om temaet.
Knausgård og Espedal har nå avsluttet sine selvutleverende prosjekter. Kanskje er det å trekke forfatterens egen biografi inn i skjønnlitteraturen noe vi nå ser på som en selvfølge, kanskje begynner vi rett og slett å bli lei av den selvbiografiske tendensen? Ane Farsethås reflekterer rundt dette i forbindelse med bøkene som i år er nominert til Nordisk Råds litteraturpris (http://morgenbladet.no/boker/2012/etter_selvbiografien_historien).
Uansett – jeg vil gå litt tilbake til starten, til Nikolaj Frobenius som i norsk sammenheng var en av de forfatterne som banet vei for denne formen for skjønnlitteratur. Jeg har sett nærmere på hans roman Teori og Praksis som kom i 2004 og som skapte debatt nettopp på grunn av blandingen av selvbiografi og skjønnlitteratur – http://bokverket.net/anmeldelser/nikolaj-frobebius-teori-og-praksis/.