Inghill Johansen (f. 1958) debuterte med romanen Hjertehvitt i 1990. Etter dette har hun utgitt tre samlinger med prosatekster: Suge (1996), Klage (2001) og Forsvinne (2009). Hun ble nominert til Brageprisen for Klage i 2001, og i 2002 mottok hun Tanums kvinnestipend. I januar i år kom prosasamlingen Bungalow. Fram til jeg leste flere anmeldelser av denne boken, var Inghill Johansen en ukjent forfatter for meg. Da skjønte jeg imidlertid raskt at dette er et forfatterskap jeg absolutt bør bli kjent med. I anmeldelsen av Bungalow i Dagens Næringsliv omtaler Susanne Hedemann Hiorth Johansen som ”den stille giganten i norsk litteratur”. I Morgenbladet beskriver Carina Elisabeth Beddari forfatterskapet slik: ”At lite annet enn boksidenes antall er smått ved Inghill Johansens verker, bør i hvert fall være en ukontroversiell påstand”. I et intervju i samme avis i forbindelse med utgivelsen av Bungalow bruker Olaf Haagensen beskrivelsen ”landets kanskje mest aktede og minst påaktede forfatter” om Johansen.
Jeg har lest Suge og Klage og er nå kommet et stykke ut i Forsvinne i en samlet utgave av bøkene som ble utgitt i 2011. I forordet skriver Erik Bjerck Hagen at disse tre bøkene ”utgjør noe av det fineste i norsk litterær prosa de siste femten år”. De 70 sidene Suge består av har ingen tradisjonell handlingsrekke, men tekstene kretser rundt sorg, kjærlighet og steder. Den kvinnelige jeg-fortelleren reflekterer rundt forholdet til sin bror og sine foreldre. Hun mister, noe tar slutt, men samtidig står hun ved en begynnelse. Et litterært prosjekt er i ferd med å ta form. Hun er på vei til å finne sin stemme: ”Jeg har lenge lett etter en stemme å føre dette fram i. Særlig nå, som det er blitt så stille rundt oss, tenkte jeg det måtte være svært viktig med stemmen. Det måtte være den riktige, den måtte ligne det som var blitt borte” (s. 61).
Overgangen ble stor til Klage som preges av en helt annen tone. Tekstene veksler mellom brev skrevet til blant andre presten og kirkevergen, prestens dagboksnotater og graverens fortelling. Noe er i ferd med å skje på kirkegården, ting er ikke som de skal være. Folk er bekymret og skriver brev hvor de legger fram sine klager: ”Min manns gravsted er ikke som det skal være. Det synker. Tidligere kunne jeg komme helt bort til det, ja, det hendte til og med at jeg satte meg ned der, lukte, stelte blomstene, men nå har det kommet et skille mellom oss, en avstand (…) Og jeg sier, det er ikke slik det skal være. Derfor ber jeg om å få min manns grav flyttet” (s. 149). Gjennom det konkrete, som kirkegården, gravstedet, gravstøtten og kisten, reflekteres det omkring menneskets forhold til døden.
Forsvinne består av tre deler med titlene ”Vokseplass”, ”Artsbeskrivelse” og ”Herbarium”. Disse delene inneholder tekster på en halv til ti-elleve sider som alle på en eller annen måte handler om noe eller noen som forsvinner. Det dreier seg om familierelasjoner og minner. Jeg-fortelleren opplever tap av mange slag. Mannen forlater henne, og hun begynner å rydde og kaste ting hun ikke lenger har bruk for. Slektninger dør, og hun sitter alene igjen med gjenstander som vekker vage minner til live, som når hun skal kaste sin mors gamle sykkel:
”Sykkelen var fortsatt blå. Selv om den var rusten, var den akkurat slik jeg husket den. Det høres ut som en klisjé, men på et øyeblikk var det der alt sammen; ferien i Danmark da jeg var ti, den tørre, litt sprukne huden til en elefant jeg hadde sett for første gang, smaken av rød salami på fersk loff og mors grenseløse beundring for de keramiske flisene den danske kusinen vi overnattet hos, hadde på kjøkkenet. Et eller annet sted hadde det for evig og alltid funnet sin plass i meg, jeg vet ikke hvor, men det var der, og synet av sykkelen vakte det til live igjen” (s. 261-262).
Det som skjer i Inghill Johansens tekster kan på overflaten virke enkelt og udramatisk, men under dirrer hele tiden en eksistensiell undring og et dypt alvor. Det er poetisk, vakkert og tankevekkende. Jeg leser videre, nyter og anbefaler.