Språket i Ungdomsskulen er preget av en enkel og konkret tone. Det er mange presise og ofte detaljerte beskrivelser av miljø og karakterer. Det er lett å se for seg alt sammen, og det er gjenkjennelig og typisk for tidsperioden som skildres. Forfatteren legger stor vekt på detaljer som skaper assosiasjoner, og boken blir en liten nostalgitripp for oss som vokste opp uten sosiale medier, men med blant annet fasttelefon og cd-spiller.
Jeg synes romanens styrke ligger i forfatterens innlevelse i Majas verden og den presise skildringen av hverdagslivet til en jente tidlig i tenårene, hjemme og på skolen. Furres fortellerstil er ganske nøktern og rett fram, og det er gjennom det Maja gjør, sier og observerer at vi blir kjent med hennes verden. Dette sier mye om hovedpersonen, men det er også en del vi ikke får vite. Blant annet gjelder det farens forsvinning. Boken starter med at kajakken hans blir funnet opp ned i vannkanten. Hva har skjedd? Maja tenker ofte på faren, på hva som kan ha hendt og på minner fra barndommen. Men hvordan var egentlig Majas forhold til ham? Det kunne vært spennende å dykke ned i hennes tanker omkring dette og også mye annet av det hun opplever. Samtidig gir denne måten å fortelle på historien troverdighet fordi det styrker følelsen av at det er slik hun opplever det som skjer når det skjer. Dagene flyter av sted, og forfatteren griper øyeblikket og formidler hovedpersonens blikk på tingene, direkte og uten lange refleksjoner og tolkninger. Kanskje er det nettopp slik det føles når man står midt i ungdomstiden, og man har nok med å henge med samtidig som man ikke kan bli voksen fort nok. Og til tross for tøffe utfordringer og vanskelige valg, er det de små øyeblikkene som teller for tenåringen, hverdagene som er skritt på veien til noe større, noe bedre, der framme et sted.
”Me køyrer heim, eg sit i baksetet med karakterboka i hendene (…) Eg blar gjennom det vesle heftet, kan nesten ikkje hugse alle leksene og prøvene. Berre alt det andre, smaken av skulemjølka, ventinga på bussen, den dagen då nokon stakk ein passar i låret på sidemannen. – Det var lett, seier eg til mamma og Egil. – Kva då, spør mamma. – Ungdomsskulen” (s. 151).
Heidi Furre debuterte i 2013 med romanen Parissyndromet som handler om en ung kvinne som tar farvel med alt det kjente og trygge i Oslo og reiser til Paris. Min anmeldelse av boken kan du lese her.
Jeg ble nysgjerrig på Inghill Johansens forfatterskap tidligere i år etter å ha lest flere gode anmeldelser av Bungalow (Forlaget Oktober, 2016). Jeg leste en samlet utgave av prosabøkene Suge (1996), Klage (2001) og Forsvinne (2009), og jeg skrev også et innlegg om den her på Bokverket. Nå gleder jeg meg til å lese alle de korte tekstene i Bungalow. Ifølge forlaget handler boken om ”det som gnager: på bjelkelag og takstoler, på hud, hår og skjelett, og på båndene mennesker imellom”.
Utan personligt ansvar (Natur og Kultur, 2014) er svenske Lena Anderssons frittstående fortsettelse på Egenmäktigt förfarande: en roman om kärlek (2013). Fem år er gått, og poeten og essayisten Ester Nilsson har ikke lært noe. Nok en gang gjør forelskelse Ester blind, og denne gangen er det skuespilleren Olof Sten som blir gjenstand for hennes tynnslitte håp og ubesvarte lengsler. Egenmäktigt förfarande: en roman om kärlek regnes som Lena Anderssons gjennombrudd som romanforfatter, og min anmeldelse av boken kan du lese her.
Slik starter min lesesommer. Flere bøker legges nok til listen etterhvert. Følg med på Bokverket for innlegg og anmeldelser. God sommerlesning!