Tre bøker om barsel

Flere av høstens utgivelser har svangerskap, fødsel og livet med spedbarn som sentral tematikk. «Barselromanene kommer» var overskriften på en artikkel i Klassekampen i juli. Vinduet-redaktør Maria Horvei sier at det kanskje ikke er tilfeldig at barselbøkene kommer nå:

«Vi lever i en tid der framtidsutsiktene er usikre, der vi ikke vet hva vi etterlater framtidige generasjoner. Samtidig er velferdsstaten under politisk, sosialt og økonomisk press. Kombinert med at terskelen for å behandle hverdagslige tema litterært er ganske lav, så treffer dette kanskje den kollektive psyken ganske godt. Barseltida kan bli et slags litterært brennpunkt for vår kollektive angst og for den historiske tida vi lever i»

Jeg har lest Barnet (Forlaget Oktober ) av Kjersti Annesdatter Skomsvold, Dyret (Flamme Forlag) av Heidi Furre og Du er ny (Forlaget Oktober) av Mikkel Bugge. Har disse tre romanene noe til felles utover det at de handler om graviditet, fødsel, barseltid og småbarnsliv? Hva skiller dem fra hverandre? Og hvilken er min favoritt?

Barnet Kjersti Annesdatter Skomsvolds Barnet er en nær, gjenkjennelig og poetisk bok. Vi kommer inn i historien rett før fødselen av jeg-fortellerens andre barn. Fødselen skildres kort, før vi går videre til barnet er blitt én uke gammel. Jeg-fortelleren henvender seg direkte til barnet: «Du er én uke gammel. Utenfor vinduet er strålene fra morgensola bleke og tynne, og jeg kjenner lukta av deg, når jeg bøyer hodet fremover kan jeg kysse håret ditt» (s. 7). Dette er hovedpersonens historie fortalt til sin lille datter. Hun har en sønn fra før som er to år gammel, og hun forteller om hvordan det var å bli mor for første gang, om kjæresten Bo, om tiden før de fikk barn og om livet før hun fikk familie. Romanen har tydelige selvbiografiske trekk. Jeg-fortelleren er forfatter, og hun reflekterer over hvordan det å få barn har påvirket skrivingen:

«Men det var ikke barnet som forandret og farget og formet hjernen min, det var opplevelsen av å gå gjennom en krise, og dette forandret ikke ordene, det stjal ordene, det ga meg ikke et nytt språk, jeg klarte bare å skrive at jeg gråt. Jeg bare gråter og gråter og gråter, skrev jeg» (s. 26).

Tilbakeblikkene er mange, og vi beveger oss fra nåtiden og deretter lenger og lenger tilbake i tid. Ikke før mot slutten fortelles det om sykdommen hun slet med da hun var tjuefem år gammel. Da flyttet hun hjem igjen til foreldrene, og de tok seg av henne. Nå er hun endelig blitt voksen: «Jeg er så glad for at det er min tur til å være voksen nå, at jeg slipper å være barnet lenger» (s. 118). Det hviler et mørke over opplevelser fra fortiden som formidles, men barna, morsrollen og kjæresten har bragt lyset og troen på kjærligheten inn i livet hennes.

Du er ny Mikkel Bugges roman opplevde jeg som intens og direkte. Den unge hovedpersonen blir gravid kort tid etter at hun har innledet et forhold til Joakim. Hun er redd og usikker, i jobben som frisør og i forholdet til Joakim, og tanken på å ta vare på et barn er overveldende:

«(…) og inni meg grodde hun, hun grodde av mitt kjøtt og sklei og grov seg djupere inn i meg, og hun brydde seg ikke om jeg var redd for fødselen, for henne spilte det ingen rolle om jeg lå våken og tenkte på forskjellen på rift og revne, det fantes ingen ro i ruptur, smerten kom uansett, hun kom uansett, jeg måtte holde meg sammen, om jeg ikke holdt meg sammen, så var det ingenting som holdt meg sammen, for selv om andre kanskje var lagd for dette, var ikke jeg det» (s. 87-88).

Det fortelles ingenting om fortid eller familie. Barnet og alle bekymringene som følger med morsrollen er i fokus hele veien. Det er her og nå som gjelder, på en måte som gjør at historien får et klaustrofobisk preg. Vi kommer tett på den unge kvinnen, og hun framstår som en troverdig karakter. Barnet er nytt i verden, men ved ansvaret og utfordringene som følger med blir hun også ny:

«Jeg tenkte på hvordan hennes bevegelser hadde forma hverdagen i så stor grad at jeg knapt hadde fått øye på hva det var hun hadde gjort med meg. Hun kikka opp. Jeg hadde slutta å lese. Jeg strøk hånda over hodet hennes, og varmen bølga gjennom meg. Den voldsomme krafta hennes» (s. 202).

Dyret Jeg-fortelleren i Dyret av Heidi Furre er en 26 år gammel kvinne som bor i kollektiv. Så en kveld møter hun Morgan. Etter kort tid blir hun gravid, og de flytter sammen. Vi følger henne gjennom alt det en gravid skal igjennom med morgenkvalme, ultralyd, telling av spark, yoga for gravide, innkjøp av babyklær og ikke minst venting og tanker om det som kommer nærmere og nærmere. Hun oppsøker den informasjonen som finnes, leser bøker, snakker med moren, men føler at det er noe som holdes skjult, eller at det er noe ved graviditet og fødsel som ikke kan formidles, men som man bare kan få virkelig innsikt i gjennom egen erfaring.

«Ventar på at mamma skal ringe og fortelje meg noko eg ikkje veit, ein livsløyndom alle mødrer kviskrar vidare til døtrene sine. Men når ho ringer, må ho rote i minnet for å hugse korleis ting var» (s. 47).

Dyr av ulike slag er gjennomgående i boken i sammenligninger og språklige bilder:

«Av alle dyr er kanskje edderkoppen den som minner mest om mine formødrer også. Alltid hendene i arbeid. Om eg får velje kva slags mor eg skal vere, ein edderkopp eller ein helgen, vil eg vere ein edderkopp. Ikkje ein sørgande og passiv helgen, men eit lite omsorgsfull dyr» (s. 83).

Etter at barnet er kommet til verden våkner instinktene. Barnet er hellig, og selv er hun er blitt et dyr som vil gjøre alt for det: «Eg er ikkje eit menneske lenger, eg er eit dyr» (s.158)

Jeg-fortelleren er oppslukt av graviditeten og det som venter, men allikevel vender hun ikke bare blikket innover, men også utover mot samfunnet rundt seg. Opplevelser i hverdagen får henne til å tenke på sin identitet som gravid kvinne, og det faktum at hun venter en datter og ikke en sønn gjør at hun reflekterer mye rundt kjønnsroller og hva som venter barnet i framtiden:

«Men no får eg ei dotter, eg må lære ho ikkje å høyre på musikk når ho joggar i skogen, eg må hente ho på fotballtrening etter det er mørkt. Ho må love meg å gå med dei andre, ringe så fort ho er framme. Frå vindauget ser eg over til parken. Det finst ingen kvinner der om nettene. I morgontimane dukkar dei opp i takt med lyset. Først ei kvinne som luftar ein hund. Ei flyvertinne trillar ein koffert. Ei mamma ber barnet sitt på skuldrene. Når sola treffer asfalten, går både kvinner, menn og barn der nede. Ein ny dag der ingen nemner at gatene ikkje tilhøyrer alle» (s. 90).

 

Tre romaner, tre jeg-fortellere og tre nære historier om å få barn og bli mor. Titlene gir et interessant utgangspunkt for å undersøke nærmere hva de handler om utover graviditet og barsel. Dyret, Barnet, Du er ny – hvem viser disse titlene til? Mor eller barn? Dyr av ulike slag går igjen som metafor i Furres roman, både i skildringer av barnet i magen og morsrollen. Skomsvolds Barnet handler ikke bare om barnet kvinnen får, men også om barnet i henne selv. Barnet er nytt i verden, samtidig som alle de tre jeg-fortellerne oppdager nye sider ved seg selv idet de blir mødre. Man kan lese bøker og høre andre fortelle, men det er bare egne opplevelser som vil gi svar på hvordan det å få barn vil påvirke og forandre en.

Jeg falt umiddelbart for Skomsvolds vakre og poetiske roman. I Mikkel Bugges historie kommer vi virkelig tett på hovedpersonen, og ikke minst er det spennende at en mannlig forfatter kaster seg ut i denne tematikken. Heidi Furres Dyret har en lunhet og underfundig humor ved seg som jeg liker godt. Skildringene er presise, og handlingen flyter framover på en naturlig måte. Som Skomsvold byr også Furre på fine metaforer (men på en mer overraskende og mindre oppskriftsmessig måte). Som Bugge lar hun også hovedpersonen kjenne på spedbarnets voldsomme kraft og frykten som følger med morskjærligheten. Men Furre gjør også noe mer. Hun løfter blikket opp og utover hovedpersonen. Det den unge kvinnen går igjennom knyttes til en sammenheng, til både slekten og samfunnet. Det kunne lett blitt et kunstig eller påklistret element ved historien, men forfatteren ser kvinnerollen og morsrollen i et større perspektiv på en måte som veves naturlig inn i refleksjoner og handling. Dette gjør at Dyret fremstår som mindre navle- (streng)beskuende enn de to andre. Romanens kombinasjon av litterære kvaliteter og skråblikk på samfunnet løfter den et hakk over Skomsvolds og Bugges bøker og gjør den til min favoritt blant de tre.