Kortprosa
134 sider
Forlaget Oktober
2016
Utgangspunktet for tekstene i Bungalow er huset den kvinnelige jeg-fortelleren har arvet etter sin mor og som hun nå bor i. Det var bestefaren som bygde huset rett før andre verdenskrig, og det var fortellerens barndomshjem. Hun har vokst opp der, hun kjenner det så godt, men allikevel føles det fremmed og merkelige ting skjer:
”Taket er ikke lenger helt rett, det svaier. Som om det er mor som har holdt alt dette sammen, hengsler, dører, tapeter. Som om det er hun som har vært den bærebjelken som har holdt huset oppe, og ikke den virkelige bjelken av gran som bestefaren min en gang plasserte der” (s.27).
Huset, eller bungalowen som foreldrene kalte det, utgjør en viktig del av livet hennes, men hun sliter med å finne sin naturlige plass nå som hun selv er husets eier:
”Huset tar styrken fra meg. Det borer seg inn i meg og gjør meg svak (…) Det er ikke jeg som trenger huset, det er huset som trenger meg” (s. 102).
Alt dette setter i gang tanker og skaper assosiasjoner hos fortelleren. Det handler om minner fra barndom og oppvekst, men først og fremst dreier det som om det livet hun lever nå, med alle tankene og filosoferingene som springer ut fra hverdagens trivialiteter. Hvem er hun nå som foreldrene er døde, rollen som datter er borte og hun må være ”herre” både i eget hus og eget liv?
Tre hoveddeler Bungalow er delt inn i tre hoveddeler som hver består av mange korte tekster (de korteste på noen få linjer, de lengste på cirka seks sider). Tekstene har korte og konkrete titler som for eksempel ”Rom” , ”Tak”, ”Kritt”, ”Vase”, ”Hest”. Bokens første del har tittelen ”Skeive vinkler”, og i denne delen er fokus på selve huset. Del to er kalt ”Skjæringspunkt”, og felles for flertallet av tekstene her, er at de på en eller annen måte handler om kroppen ( ”Stemmen”, ”Hånd ”, ”Neglene”). Del 3 er kalt ”Tavler og kritt”, og her er det fortellerens jobb som lærer som danner utgangspunkt for tekstene. Bokens siste del,”Perrong”, fokuserer på kvinnens selv, på hennes personlighetstrekk og på hvor hun befinner seg i livet.
Inghill Johansens metode Da jeg var kommet litt ut i Bungalow, slo det meg at den har noen klare likhetstrekk med Karl Ove Knausgårds Om høsten (Forlaget Oktober, 2015). Begge forfatterne skriver om vanlige ting som omgir dem i hverdagen, og i løpet av sine korte tekster beveger de seg fra det konkrete til det filosofiske. Hos Knausgård skjer det en glidende overgang slik at det konkrete ved kapittelets slutt er blitt knyttet til noe abstrakt og satt inn i en større sammenheng. Han beveger seg fra det enkle til det sammensatte, fra det lille til det store perspektivet. Via fenomenene kommer han så fram til en filosofisk innsikt. Johansen benytter en metode som ligner når hun i sine tekster kretser rundt noe konkret som hun lar bli et utgangpunkt for eksistensiell undring og sårbar selvransakelse. Jeg synes imidlertid Johansens metode fungerer bedre fordi selve metoden ikke er så synlig hos henne. Da jeg leste Knausgård, ble jeg veldig bevisst på selve metoden underveis, mens hos Johansen inngår metoden i teksten på en naturligere måte. I tillegg er ikke språket så ”høystemt” som hos Knausgård. Det er presist og stillferdig. Teksten fremstår som personlig, knyttet til jeg-fortelleren, og dermed oppleves observasjonene og refleksjonene også som mer gjenkjennelige for leseren.
Bungalow er en stillferdig og fascinerende bok. Inghill Johansen skriver med en dempet eleganse og sterke poetiske innslag. Boken kan leses på noen timer, men jeg anbefaler å nyte den sakte. De korteste tekstene er som språklige perler, vakre små dikt, som teksten ”Strikk”:
”Jeg forlater de små sekundene som heter dag, som heter time, og synker inn i noe annet som ikke er, som har vært, som heter før, som heter da, som heter den gang. Jeg lar meg falle, jeg står på noe og så synker jeg ned, som om nået er festet til en strikk man kan strekke litt fram og tilbake” (s. 16).
Min omtale av Suge – Klage – Forsvinne (Gyldendal, 2011) av Inghill Johansen finner du her.