Roman
149 sider
Kolon forlag
Anmeldereksemplar
Jeg-fortelleren i En ung manns bekjennelser om kjærlighet har vokst opp uten far og med en mor som i stedet for å gi omsorg, skjøv sønnen fra seg. Det er historien om en barndom preget av svik, utrygghet og manglende følelse av tilhørighet og hvilke konsekvenser dette kan få i voksen alder. Narkotika, medisiner, alkohol og selvskading blir midler hovedpersonen benytter seg av i sin intense jakt på identitet. Resultatet blir tung depresjon og flere selvmordsforsøk. Når alt kommer til alt handler det om en ung manns lengsel etter kjærlighet: ”For til tross for et sterkt ønske om å få slippe å være her lenger, levde det et fjernt håp og et intenst savn i meg etter å føle og oppleve det jeg hadde lengtet etter hele livet: betingelsesløs kjærlighet” (s. 69).
Montasjeteknikk Romanen har tre hoveddeler med titlene ”Pappa”, ”Mamma” og ”Staten”. De to første utgjør størstedelen av boken. Hver del er igjen satt sammen av flere passasjer på hver enkelt side, oppdelt etter innhold. I ”Pappa” henvender fortelleren seg direkte til sin marokkanske far, i tillegg til at rettsdokumenter fra farskapssaken i Namdal herredsrett og sitater hentet fra artikler i aviser og magasiner blir gjengitt. ”Mamma”, som er den lengste delen, har en todeling mellom direkte henvendelse til moren blandet med skildringer av opplevelser fra barndommen og beskrivelser av voksenlivet og sykdommen fortelleren etter hvert sliter med. Innimellom finner vi også utdrag fra e-post-korrespondanse med en lege i plastikk-kirurgi, beskrivelser av hovedpersonens planlegging av en terroraksjon hvor målet var å sprenge administrasjonsbygningen på Blindern og lenker til videosnutter på nettet hvor forfatteren selv opptrer. Bokens siste del, ”Staten”, består av vedlegg til rettsaken og brev fra to ulike psykiatere som har behandlet Saugestad. Romanen avsluttes med et brev til datteren Emma.
Vi har altså å gjøre med en tekst som er sammensatt av mange ulike elementer. Forfatteren har brukt en montasjeteknikk: Han har skrevet til moren, han har skrevet til faren, han har hentet litt her og klippet ut litt der og så har han limt det hele sammen. Resultatet er en roman med en form som er like oppstykket som den unge mannens identitet.
Det selvbiografiske Hovedperson og jeg-forteller er Frode Saugestad. Han skriver til foreldrene sine og skildrer både barndom og voksenliv. I boken finner vi en lenke til en telefonsamtale der et familiemedlem truer ham. Familien har reagert sterkt på innholdet i romanen og uttalt at de føler seg uthengt. Selv sier forfatteren at ”dette er en litterær tekst, ikke en familiesaga. Hver enkelt leser må tolke teksten i lys av sine egne erfaringer, ut fra hvor man er i livet, slike ting”.
Jeg trodde at virkelighetslitteraturen hadde nådd sitt høydepunkt, men med denne fortellingen presenteres vi for en enda mer ekstrem og selvutleverende variant enn det vi kjenner fra tidligere. Saugestad er råere og ærligere i innhold, og skiller seg som jeg har vært inne på også ut når det gjelder form. Det måtte kanskje slike grep til for å tiltrekke seg lesernes oppmerksomhet med en roman i denne sjangeren nå.
Språk og refleksjoner En ung manns bekjennelser om kjærlighet har blitt sammenlignet med Knausgårds Min Kamp-prosjekt, men Saugestad går mye lenger i selvutleveringen. En tilværelse som frustrert forfatter og småbarnsfar med en psykisk syk kone blir på mange måter småtteri i forhold til den utsvevende livsstilen Saugestad gir oss innblikk i. Til tross for intime detaljer blir Saugestad en som kun skraper i overflaten i forhold til Knausgård. Årsaken er et svakt litterært språk og manglende dybde i refleksjonene. I brevet til datteren på romanens siste sider viser forfatteren seg som en kjærlig far som ønsker å være der for barnet sitt. I motsetning til resten av teksten preges brevet av håp og glede, men språket han uttrykker det gjennom blir som mange andre steder platt og klisjéfylt: ”… jeg finner ikke ord som kan uttrykke hjertets bankende kraft”. Det blir som han selv skriver: ”Eventuelt er jeg henvist til så tungt ladede klisjeer at de ikke gir noen mening”, før han fortsetter brevet med: ”Hver dag, hver time, hvert minutt sammen med deg får tiden til å stå stille” (149).
Min kamp-bøkene kan ses på som et identitetsskapende prosjekt hvor den narrative formen blir et verktøy for å skape opplevelse av sammenheng i livet. Knausgård foretar gjennom skrivingen et indre arbeid hvor han søker å finne fram til en helhetlig følelse av identitet. Jeg ser ingen slik overordnet funksjon med Saugestads selvbiografiske roman. Jeg opplever at romanskrivingen for ham først og fremst blir et utadrettet prosjekt. Det er en sint, ung mann som kommer med sine bekjennelser og som anklager familien for omsorgsvikt. Man kan ha forståelse for ham, for at han vil komme med sin versjon, og det er en sterk historie han gir oss, men den mangler noe som gjør at man kan relatere innholdet til seg selv og reflektere utover nettopp det som boken man holder i hendene beskriver.
Med En ung manns bekjennelser om kjærlighet gir forfatteren oss en ekstremt selvutleverende fortelling. Det gjør inntrykk å lese om svikene han har opplevd i barndommen og hvilke konsekvenser det har fått i voksenlivet. Det er også rørende hvordan han lover sin lille datter å ta vare på henne på en måte som han selv aldri har erfart. Den sterke historien og den spennende og nyskapende formen den formidles gjennom utgjør til sammen denne romanens hovedkvaliteter. For meg er det likevel ikke nok; språket er for svakt og romanen mangler dybde. Helhetsinntrykket blir derfor at romanforfatterrollen er en rolle som Saugestad ennå ikke behersker til fulle.