Hanne Ørstavik: Hyenene

Roman

243 sider

Forlaget Oktober

2011

I Hyenene gir Hanne Ørstavik leserne en fortelling som går inn til kjernen i hovedpersonen Siv. Det gode, det stygge, det fine, det ekle, det tomme, det håpefulle; alt det som dukker opp i tankene i løpet av den krevende prosessen hun gjennomgår på det indre plan, skildres. Siv er i førtiårene, hun er forfatter og etter bruddet med kjæresten Rudolf har hun reist bort, til et sted ved havet sør i England. Der har hun fått låne leiligheten til forfatterkollegaen Sally, som for tiden befinner seg i Roma. Hensikten er å komme unna alt der hjemme, og romanens start preges av en tomhetsfølelse. Tankene kretser omkring det som er mørkt og tungt og det som har med døden å gjøre, blant annet tenker Siv at hun ligger i sengen alene og død (s. 49), og hun ser for seg at hun plutselig kan falle død om, få hjerteslag (s.63).

Å være for seg selv

Tidligere har Siv brukt skrivingen for å komme seg igjennom vanskelige perioder i livet, men denne gangen vil hun ”undersøke hvordan hun er koblet til verden uten skrivevaieren”(s. 15).  Hun tenker at hun har levd gjennom skrivingen, kjent gjennom ord. Nå vil hun bare la ting skje, og følge det, hun kjenne seg levende. Hun vil ikke ha skrivingen og alt hjemme å lene seg på. Hun ønsker å slippe kontrollen. Sally blir i romanen et forbilde for og en kontrast til Siv fordi hun får til nettopp det som Siv lengter etter, og kapitlene om henne gjør det Siv sliter med klarere for leseren. I motsetning til Siv, trenger ikke Sally “tenke det ut på forhånd, være der i tankene før det skjer.. Det bare skjer, og hun er i det” (s. 38). En viktig erkjennelse for Siv er det at hun nå har lyst til å være for seg selv (s. 121). Hun har alltid vært for andre, gjort for andre, gitt til andre. Hun vil ikke lenger bare gi og gi, men holde noe igjen slik at hun selv også får plass. At Siv blir bevisst på at det har vært slik og bestemmer seg for å endre denne måten å forholde seg til andre på, er et viktig vendepunkt i fortellingen. Det er en nødvendig innsikt for at hun skal komme seg videre i livet.

Mor – datter -forholdet 

Et tema Ørstavik har behandlet i flere av sine romaner, er det problematiske mor -datter – forholdet. Det er sentralt også i denne boken. Siv føler ikke at hun noen gang har fått det hun trengte fra moren. Moren sier at hun vil jo bare at Siv skal ha det bra, men for Siv blir det bare ord. Hun føler ikke at moren ser henne: ”Hun får ikke svar, det er som om hun glir på henne, at hun er helt glatt. Kommer ikke gjennom, ingen kontakt” (s.184). Vi forstår at Sivs mor er beslektet med flere av Ørstaviks tidligere narsissistiske mødreskikkelser, som alenemoren Vibeke i Kjærlighet (1997) og moren til Signe i Tiden det tar (2000). Da Siv treffer moren tilfeldig før hun reiser til England, kommer det frem at hun er mer opptatt av sine egne synspunkter enn hvordan datteren egentlig har det. Morens perspektiv på ting har alltid vært det viktige, og Siv har vært nødt til å lære seg å sette en grense i seg selv og ikke la det dra henne ned. Men det er tydelig at forholdet til moren har påvirket Sivs relasjoner til andre mennesker, noe som også gjelder ekskjæresten Rudolf: ”Hun fikk varmen, men ikke støtten. Hun fikk, men det var ikke riktig, det næret henne ikke der hun trengte det” (s.172). Igjen blir refleksjoner omkring mangelen på samsvar mellom det vi sier og det vi gjør, mellom ord og virkelighet, mellom overflate og innhold, sentrale hos Ørstavik.

En oppfordring til leseren

I Hyenene følger vi altså Sivs utvikling på indre plan, hvordan hun jobber med selvet, sine fortrengte sider, og hvordan hun gradvis kommer fram til nye innsikter om sitt eget liv. Hun ser innover, og vi får ta del i det hun ser. På side 122-124 henvender teksten seg direkte til leseren med en oppfordring om å vende blikket innover seg selv, til å møte verden, inni, som Ørstavik skriver (s. 124). For forfatteren er det et viktig moment at leseren skal relatere den indre prosessen Siv går igjennom til sitt eget liv: ”Mitt ønske for romanen er at den skal åpne bilder for leseren på samme måte som de åpner seg for Siv. Men det krever nok at leseren stiller seg til rådighet, lar teksten virke på nivåer som ikke er de mest overstyrte”(http://klassekampen.no/59308/article/item/null).

Fra noe tungt til noe lett

Ved bokens slutt er det tydelig at det har skjedd en endring hos hovedpersonen. Vi har fulgt henne gjennom alt det tunge, gjennom den aktive jobben hun har gjort for å ta tak i de tingene hun sliter med, og nå er hun i ferd med å komme ut av mørket. Siv har deltidsjobb i en klesbutikk, og både personene hun blir kjent med der og klærne som selges står, i likhet med Sally, i sterk kontrast til Siv. Alt i butikken er så fargerikt, og Siv undrer seg over hvordan Pip og Leo, som jobber hun jobber sammen med, kan prate i vei om alt som faller dem inn. Når Siv mot bokens slutt vandrer ut av butikken ikledd en grønn skinnfrakk, et lilla skjerf og en rød ring og legger igjen sin gamle beige jakke, blir det et tydelig bilde på den forandringen hun har gjennomgått. Mot slutten preges romanen av spirer av positivitet. Siv føler seg glad og lett. Hun føler seg også klar for å skrive igjen, hun begynner å se for seg en roman og hun er klar for å reise hjem.

Til tider er den indre reisen vi tas med på i Hyenene ubehagelig, men når død gradvis skiftes ut med liv, mørke med lys og det tunge med noe lett, sitter man igjen med en følelse av håp og en tro på at det er sant det som Ørstavik skriver om at ”..verden begynner i hendene dine. Verden begynner i de hendene du holder boka med” (s. 122).