Ida Hegazi Høyer: Under verden

Roman

185 sider

Tiden

2012

En ung kvinne flytter fra byen til Hemnes i Aurskog-Høland hvor hun bosetter seg i ei hytte i skogen. Det er henne og hunden, naturen og det lille tettstedet. Hytta har hun overtatt etter eksmannen, og det har ikke bodd noen der på førti år. Hverdagen består etter hvert av oppussing, skriving og jobbing. Det er et forsøk på å skape seg et liv i nye omgivelser, og selv om hovedpersonen ikke fordrar andre mennesker (”Jeg liker ikke folk. Virkelig ikke. Jeg liker ikke det de ler av, og ikke det de griner av heller. Og jeg liker ikke det de bruker tiden på.” (s. 20)), er det likevel uunngåelig at hun blir kjent med noen. Det går ikke lenge før hun er fast søndagsgjest ved kjøkkenbordet hos familien med ti barn på gården som er hennes nærmeste nabo, hvor også hjemmebakst og den eldste sønnens intense blikk er fast inventar. Etter hvert får hun seg også jobb på Cubus, hvor forholdet til både kunder og kolleger skaper utfordringer.    

Her og nå I denne romanen er fokus på det som skjer her og nå. Vi får ikke vite noe om jeg-fortellerens bakgrunn, for eksempel hva som førte til skilsmissen. Det er gjennom hva hun tenker, hvordan hun forholder seg til omgivelsene hun befinner seg i og menneskene hun møter at vi har mulighet til å forstå henne. Og det er mye som kan analyseres og tolkes i denne boken. En gjedde biter av en av fingrene hennes når hun bader, i hytta er det en stank som viser seg vanskelig å bli kvitt, på loftet regjerer mus og rotter, landskapet rundt er fuktig og råttent og i skogene lurer noe hun kaller ”Dyret”. Etter et voldsomt uvær kommer søppel og skrot til overflaten i hagen, ”som om jorda har brekt seg” (s. 135):

”Fra under bakken dukker frem de eldste ting, en skjør melankoli, som om jorda selv gjør krav på ny historie. Overalt, og hele veien, flasser bakkeskorpen av sin hinne, der jeg vasser i flasker og i gammelt glass, arsenikk og vademekum, gamle sko og slitne støvler, en haug med verktøy og fanfarer. En loslitt gyngestol har kommet opp bak uthuset, og ved brønnen et strykejern. Overalt har bakken spydd opp tid og krafttak. En sag, en tang, en hammer og en skrape. Alt man trenger for å rive ned og bygge opp” (s. 135).

Symbolene står i kø, og det er noe gåtefullt og drømmeaktig over det hele. Hva er det egentlig denne kvinnen bærer på, og hvorfor forsøker hun så hardt på å skape seg en tilværelse på dette stedet?

Å komme hjem Hun vasker, maler, pusser opp og går til kamp mot musene og rottene på loftet. Hun jobber hardt, tar langsomt over stedet og gir seg ikke før problemet er tatt ved roten. For stanken i gangen er der fremdeles: ”Jeg må til kjernen. Alt skal vekk” (s. 149). Hun river opp gulvet og går til angrep på hele rottereiret, brenner alt opp i et stort bål. Det er lett å kjenne en ømhet for denne kvinnen som jobber og sliter og ikke gir seg før hun har kommet til bunns i problemene og kan kalle seg husets herre. Men så går det opp for henne at til tross for alt arbeidet hun har gjort med hytta, den er blitt annerledes, ren og luktfri, så er den fremmed. Hun er ennå ikke kommet hjem. Romanen innledes med disse ordene: ”Lenge har jeg tenkt på dette: å komme hjem. Hver eneste dag, denne gripebevegelsen”, og den avsluttes slik: ”Kun dette, den umulige sorgen, å ville hjem”. Det handler om lengselen etter å komme hjem. Mye gjemmer seg under overflaten i denne boken, og det å føle at man har kommet hjem dreier seg nettopp om det som ikke synes, om det som finnes ”under verden”. Det er ikke nok å ha et rent og ordentlig sted å bo for å oppnå en dypere hjemfølelse. Danske Josefine Klougart beskriver den erkjennelsen slik i sin roman Én af os sover: ”Hvordan en krop kan høre til et sted; og hvordan man kan bo et sted, man ikke kan kalde sit hjem. Dét perspektiv, at man kan blive hjemløs på den måde, narret til at tro, at det ene udløser det andet, at dét å bo utløser et hjem” (s. 163). Nå som jeg-fortelleren har gjort den harde jobben med å fjerne alt søppelet, alt det ekle og råtne, står en enda større jobb foran henne, nemlig å fylle opp med nytt og renere innhold slik at hun endelig kan komme hjem, på hytta eller et helt annet sted.  

Om å skrive Under verden er også en roman om å skrive. Jeg-fortelleren vil bli forfatter, hun skriver og sender etter hvert inn et manus. Hun blir refusert, og i tilbakemeldingen står det blant annet at formen må være mer konsis og på det reagerer hun slik: ” (…) om det fantes noe sånt som en konsis form, én eneste konstituerende formel, ett eneste omriss som ikke lot seg skifte ut, da ville det ha vært det aller siste jeg hadde etterspurt. (…) For det er tydelig, helt uformelig klart, at alt som er tydelig ikke bare er dødelig kjedelig, men også fullstendig irrelevant. Da vil jeg heller være dette: min egen selvmotsigelse av uholdbare holdninger” (s. 91). En slik tankegang er beskrivende for romanen som helhet, en egen poetikk som forfatteren setter ut i livet på et overordnet nivå, men også på et mer detaljert nivå i avsnitt og enkeltsetninger preges teksten av motsetninger, som en slags utforskning av muligheter hos jeg-fortelleren: ”Når alt kommer til alt eller til ingenting og dagen ikke lenger handler om hvorvidt man stikker av, hvor hen man rømmer, men kun dette: hvorvidt man vender tilbake. Kommer hjem. Eller ikke” (s. 11). Mot slutten bestemmer hun seg for å slutte å skrive og ”begynne med det virkelige” og kaster rett og slett tastaturet ut av vinduet (s. 181). På bakgrunn av sine egne refleksjoner omkring det selvmotsigende og omskiftelige, har jeg vanskelig for å tro at hun ikke går ut og plukker det opp igjen i en tenkt fortsettelse av boken.

Jeg opplevde Under verden som en annerledes roman som gjør inntrykk. Det en sterk fortelling som rommer mye mer enn en tradisjonell måte å fortelle om jeg-personens bakgrunn kunne gjort, og ved sin symbolikk og gåtefullhet innbyr den i stor grad til videre refleksjon. Den inneholder så mye uhyggelig og ekkelt, men samtidig er den vakker fordi den kampen den unge kvinnen utkjemper der ute i skogen er så ekte og inderlig og like full av paradokser som bare virkeligheten kan være.