Roman
330 sider
Gladiator
2013
Anmeldereksemplar
Om mørke dreier seg om mange former for mørke: Om det mørke som finnes rundt oss, i katastrofer, sykdom, ulykker og død, om mørket i naturen, i årstidene, i natten som tar over etter dagen og om det mørke i et menneske, i et forhold, i en familie. I fravær av en tradisjonell handling er det en del motiver som går igjen i denne romanen, og disse varieres og binder teksten sammen. Blant de mest sentrale er øyet, kroppen, hester, trær, familien og stranden. Det hele kretser rundt en mann og en kvinne som man forstår har vært gjennom mye, blant annet har han vært alvorlig syk. De er kjærester, de går fra hverandre, de er sammen og hun savner ham. Leseren får innblikk her og der i forholdet deres, det som skjer skildres ikke i noen kronologisk rekkefølge.
Om å se Romanen starter med å gjengi et sitat av Joseph Brodsky (russisk-amerikansk lyriker og essayist) som gir leseren hint om noen av temaene som blir gjennomgående:
”For øjet identificerer sig ikke med den krop det hører til, men med genstanden for dets opmærksomhed. Og af rent optiske grunde betyder afsked for øjet ikke at kroppen forlader byen, men at byen forlader pupillen. På samme måde volder den elskedes forsvinden sorg, især når det sker gradvist, uanset hvem der rent faktisk flytter sig, og af hvilken peripatetisk grund. Som verden ser ud er denne by øjets elskede. Efter den er alt et antiklimaks. En tåre er forudanelsen af øjets fremtid”.
Det handler om å se og om den sorgen som øyet bærer i seg på grunn av forgjengeligheten som er knyttet til blikket: ”Alt det, øjet ikke længere ser, er tabt” (s. 15). Det å observere verden som den er her og nå og formidle bilder og de assosiasjonene de utløser uten å ha til hensikt å fortelle en historie, står sentralt hos forfatteren. Dette henger igjen tett sammen med den utforskende stilen som kjennetegner tekstene hennes, noe som kommer til uttrykk i et sitat som dette: ”Det der endnu ikke er sket, er lige så stærkt som det, der skete og forsvandt” (s. 148).
Sjangerblanding Det står på omslaget at det er en roman vi har med å gjøre, men Om mørke avviker stort fra det man forbinder med en tradisjonell roman. Man kan beskrive den som en blanding av sjangre der poesien og dramatikken dominerer over romanen. Boken er delt inn i flere kapitler, de fleste uten titler. Tre deler skiller seg imidlertid ut: Ett kapittel er kalt ”Sapphofragmenter” (Sappho var en kvinnelig gresk lyriker som levde i oldtiden), og formmessig er det denne delen som ligger nærmest poesien med kun noen få setninger på hver side. Det etterfølgende kapittelet har romanens tittel ”Om mørke”, og her utforskes blant annet forholdet mellom kropp og tanke:
”Kroppen er det korset, der holder tankerne på plads, negligerer man kroppen, forsvinder tankerne, løber ud umærkeligt, kroppen der løsner snorene, trækker dem ud af metalringene, eller tankerne der løber ud og strammer en spinkel tråd til, en tråd der så til sidst knækker” (s. 131).
Så er det et tredje kapittel som har form av et manus med prolog, scener med replikker og en epilog. Det filmatiske er fremtredende i store deler av teksten. Det er bilder som vises frem for leserne, og landskapet, lydene og menneskene som fyller dem blir presentert som i en film: ”Man ser en strand, havet bagved. Det er sommer, der er et løvgrønt slør over bevægelserne, over lydene. De to mennesker, der går ind i billedet, man genkender dem, manden og kvinden” ( s.53)
En strøm av bilder Sansninger og refleksjoner knyttes til en strøm av ord, og det blir som å lese en blanding av et langt dikt og et filmmanus. Man får en opplevelse av å betrakte en rekke bilder som glir forbi på et lerret. Et bilde utløser et vell av assosiasjoner og sammenligninger, for her er erfaringene og inntrykkene alltid ”som noe annet”, noe som gjør at man ser det som skildres tydelig for seg og at man stadig tar seg selv i å tenke at nettopp slik kan det være:
”Det må være morgen. At dømme efter lyset, der er blødt, som en krop kan være det, organisk og kødfuldt lys, der ikke strømmer ind i rummet, men ligesom maser sig vej, slår ting i stykker, bøjer tynde skillevægge, trykker vattæppet fladt, som en bange hund der trykker sig; syningerne skifter karakter fra fordybninger til de her løs tråde, der stryger mod bomulden, som lavt vand, der skubbes op på stranden af en kraftig vind, sitrende bølger i alting. Hun drejer hovedet, det er svært i lyset, som om lyset fylder rummet som en sej transparent gelé, der gør det svært at bevæge sig. Puden har aftryk af hans hoved, dynen slået op, så den ligger med et foldet hjørne som en bog, man har lavet æseløre i” (s. 137-138).
Innimellom kan man føle at teksten mangler fokus med sin overflod av assosiasjoner og sine vekslende perspektiver og sjangere. Da kan det bli litt tungt å bevege seg gjennom det mørke og dvelende universet, men det er absolutt verdt å holde ut, for snart glimter det til av vakre bilder som dette: ”Kroppen er en kam, man kan trække gennem tankerne” (s. 59) eller dette: ”Han tager hendes hånd, som om han samlede noget op fra gaden, noget værdifuldt, som man alligevel er flov over bare at inddrage, men tabt er det jo, ligger alligevel bare der” (s.311).
En tradisjonell roman hadde ikke leserne ventet seg fra Josefine Klougart, men denne gangen tar hun i enda sterkere grad enn tidligere konsekvensen av sine uttalelser om at skrivingen for henne ikke handler om å fortelle historier. For hennes interesse ”ligger et helt andet sted; nemlig i det at skabe nye erkendelser. For mig selv og for min læser”.
Om mørke er full av kloke ord og sterke bilder, og den unge danske forfatteren viser seg nok en gang som en eminent observatør som formidler hvordan alt, fortid og fremtid, samler seg i det som i øyeblikket viser seg for våre øyne.