Roman
Forlaget Oktober
219 sider
Anmeldereksemplar
En kvinnelig student i tjueårene er hovedperson og jeg-forteller i Grunnleggende plantediversitet. Hun har flyttet fra byen til landet, hun vil ha fred og ro og komme nærmere naturen:
“Jeg ville ikke at naturen skulle være fremmed, noe der borte som jeg ikke var i og som jeg ikke kjente til“ (s. 23).
På Ås studerer hun botanikk, og dagene består av studier, fester og venner. Liv, som hun bor sammen med, overtaler henne til å bli med på en hagefest, og der treffer hun den selvsikre og sjarmerende Peter fra Manchester som hun forelsker seg i.
Botanikk og forelskelse Grunnleggende plantediversitet er altså tittelen. Jeg googlet, og på nettsidene til Norges miljø- og biovitenskapelige universitet kan man lese følgende beskrivelse av innholdet i emnet “plantediversitet”: “Systematikk, blågrønne bakterier, protistriket (alger, slimsopper og eggsporesopper), soppriket, mykorrhiza, laver, moser, karsporeplanter, nakenfrøete planter, dekkfrøete planter, artsbestemming, pollinering, frøspreding og forsvar, evolusjon og artsdannelse“. Det er dette den unge kvinnen studerer, og nettopp dette boken handler mye om. Vi får detaljerte beskrivelser av planter, sopp, lav og mose i ett avsnitt, før det neste skildrer tilværelsen som student og refleksjoner omkring forholdet til Peter. Når hun ikke er sammen med Peter, tenker hun på ham, venter på ham og lengter etter ham. Når de er sammen, deler hun gjerne sine kunnskaper om planter med ham (“Jeg forteller Peter mer om hveten…”, s. 107, “Jeg forteller Peter at det er menneskene som avgjør om noe er ugress eller ikke”, s. 126).
Forelskelse og botanikk, menneske og natur, teksten veksler mellom de to hovedtemaene samtidig som de hele veien både speiler og utdyper hverandre. Noen ganger ble det litt vel lange og detaljerte beskrivelser av planter, men akkurat idet jeg hadde tenkt tanken, så gled fortellingen over i noe annet, temaene blandet seg med hverandre, og det er i disse partiene romanen er på sitt aller beste, synes jeg, som når forholdet til Peter blir skildret på denne måten:
“Vi er like høye, Peter og jeg. Kanskje jeg er noen centimeter høyere enn ham (men håret hans er bustete og på noen steder står det rett opp). Likevel tar han så mye plass. Men han tar ikke plassen på bekostning av andre, det er ikke slik at jeg forsvinner. Jeg forsvinner ikke. Jeg er som hyfen, bare under jorden. Jeg er der. Jeg er ikke treet innsurret i en kvelerfiken i en sakte død, det er ikke oss. Sammen er vi mykorrhiza” (s. 70).
Eller når Peter sammenlignes med en furu:
“Peter er kanskje litt som et furutre – et furutre som står for seg selv på en skrinn liten topp i skogen, så skrinn at man begynner å lure på om det ikke bare er stein treet står på? Jeg vet ikke hvorfor, det er ikke sånn at Peter kommer fra dårlige kår, ingenting ved ham er stakkarslig. Hva er det da? Jeg liker furua som står på den skrinne steinen, en furu med krokete greiner. Jeg liker furua og jeg liker Peter. P for pine tree” (s. 70).
Avstand og nærhet
“Jeg tenkte på alt og alle i verden som levde uten å tenke noe over det, plantene og dyrene. Alt jeg var omgitt av i skogen. Jeg ville vite hvordan det levde, og kanskje på den måten også lære meg selv å kjenne” (s. 112).
Akkurat slik opplevde jeg det også som leser av denne boken. Ved alt hovedpersonen forteller om naturen, om planter, lav og mose, så blir jeg kjent med henne. Men – jeg skulle gjerne blitt enda bedre kjent, kommet tettere på, på samme måte som hun kanskje skulle sluppet Peter nærmere inn på seg slik at han forstod hva hun følte for ham. Hun er forelsket, på en måte hun ikke har opplevd før, men hun tør ikke fortelle Peter om sine følelser for ham. Hun er redd for hvordan han vil reagere, redd for å bli avvist. I tillegg kommer utfordringen med språket. Betyr “I am in love with you” det samme som “Jeg er forelsket i deg»? Hun vil fortelle Peter at hun er forelsket i ham, men hun utsetter det, venter, vil si det neste gang de møtes, men så én dag er det brått for sent. Peter dumper henne via en tekstmelding. Han har møtt en annen.
Gjennom hvordan hovedpersonen holder både Peter og seg selv på en armlengdes avstand anes en redsel for å komme for tett på egne følelser. Med tanke på dette får jeg et håpefullt inntrykk av romanens slutt. Til tross for at hun har kjærlighetssorg og ser mørkt på sommeren som ligger foran henne, så gir de siste setningene et hint om at hun har kommet et skritt videre, at hun har lært seg selv litt bedre å kjenne.
Man kan kanskje innvende at det av og til blir litt mye plantediversitet i denne boken, men helhetsinntrykket jeg sitter igjen med er at Kathleen Rani Hagen har skrevet en duggfrisk debutroman om menneske og natur som jeg vil anbefale andre å lese mens man venter på at planter, mose og lav skal våkne opp fra vinterdvalen.