Lena Andersson: Egenmäktigt förfarande – en roman om kärlek. Signe Langtved Pallisgaard: Et andet sted.

Roman

205 sider

Natur & Kultur

2013

 

For Egenmäktigt förfarande – en roman om kärlek ble Lena Andersson (f. 1970) tildelt Augustprisen 2013 for beste svenske skjønnlitterære utgivelse, og boken regnes som hennes gjennombrudd som romanforfatter. Romanen handler om Ester Nilsson som er poet og essayist. Hun får i oppdrag å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask, noe som skal vise seg å bli et vendepunkt i hennes tilværelse. Allerede i forberedelsene føler hun seg nær denne mannen som hun aldri har møtt:

”För varje dag som hon skrev på föredraget växte känslan av släktskap med föremålet. Känslan gick från respekt söndag til vördnad tisdag och framåt torsdagen en molande längtan, på fredagen en tung saknad” (s. 12).

De møtes for første gang etter foredraget, og ikke lenge etter forlater Ester sin samboer. Alt skal nå komme til å dreie seg om Hugo. Ester er en filosofisk og fornuftig kvinne, men forelskelsen gjør henne blind for at Hugo ikke tar forholdet alvorlig og at han til og med har en annen kvinne. For leseren er det tydelig at følelsene ikke er gjensidige, men Ester finner alltid en unnskyldning for Hugos distanse, et halmstrå å klamre seg til i sine analyser av hans ord og handlinger:

”Han var inne i en fas av hårt arbete. Han var trygg med henne och behövde inte hela tiden meddela vad han gjorde eller meddela sig med henne eftersom de stod i obruten själslig kontakt. De visste var de hade varandra” (s. 96).

I perioder holder Ester seg unna Hugo, og vi tror at hun endelig har forstått hvor egoistisk mannen hun begjærer er, men så sender han en e-post til henne, eller hun finner et påskudd for å oppsøke ham, og så er det i gang igjen med tynnslitte håp og ubesvarte lengsler. Som ”venninnekoret” i boken ønsker jeg at Ester skal slutte å kontakte Hugo, for han er ikke verdt det, han er ikke i stand til å være forelsket i noen andre enn seg selv. Noen ganger er det nesten så man ikke vil lese videre, fordi man forstår at fornedringen er uunngåelig. Det verste er kanskje anelsen om at man kan komme til å kjenne et stikk av gjenkjennelse i det som skal komme, for det er ikke bare Ester som har opplevd smerten ved å være i den ubesvarte kjærlighetens vold, en kjærlighet anmelderen i Svenska dagbladet beskriver slik: ”Den som älskar mest är också i underläge, att inte vara önskad är en känsla som ligger nära förnedringen”.

 

 

Roman

234 sider

Lindhardt og Ringhof

2014

 

Et andet sted utkom i 2014 og er danske Signe Langtved Pallisgaards debutroman. Boken gir oss fortellingen Anna selv skriver om et omveltende år i sitt liv:

”Da jeg hældte kogende vand over tebrevet, slog det mig: I dag er det præcis et år siden, det hele begyndte. Et år siden jeg rejste til Norge, og alting tog fart mod afgrunden” (s. 7).

Romanen veksler hele veien mellom fortid og nåtid, og vi forstår raskt at mye har skjedd i løpet av dette året og at Anna nå på mange måter befinner seg et helt annet sted. På en togtur til Norge, på vei for å besøke halvbroren Anders, treffer Anna tilfeldig ekskjæresten Alexander. Forholdet de innleder setter i gang indre prosesser i Anna som skal få henne til å sette hele sin trygge tilværelse på spill.

Det handler mye om forholdet til Alexander og hvilke konsekvenser det får, men i motsetning til Lena Anderssons roman er ikke dette bare en historie om kjærlighet. Det er også et familiedrama. Det handler om det nære forholdet til halvbroren, det distanserte forholdet til foreldrene og det spesielle forholdet til bestemoren. I tillegg ligger en familiehemmelighet og murrer under det hele: Hva skjedde egentlig da Annas lillebror  døde? Et andet sted består på denne måten av mange historier, men det er Annas versjon av dem vi får. Til sammen utgjør dem hennes egen fortelling, og skrivingen fungerer slik som et verktøy for å skape sammenhenger (et tema jeg tidligere har skrevet om her). På romanens siste side, på besøk hos broren, skriver Anna siste side av sin egen fortelling. Like etterpå, med sitt lille tantebarn på fanget, tenker hun:

”I det øjeblik var der noget, der faldt på plads. En skurrende lyd i mit indre stansede, og en uendelig stilhed spredte sig”.

Selv om det er Annas historie vi får, består den av så mange ulike elementer at inntrykket jeg sitter igjen med blir at dette er en noe uoversiktlig roman, og at forfatteren ønsker å fortelle for mange historier på én gang. Det blir mange tråder på kort tid, og romanen kunne med fordel vært mer fokusert, slik som nettopp Lena Anderssons Egenmäktigt förfarande. Ester setter sitt sære preg på fortellingen ved måten hun filosoferer og analyserer alt hun erfarer ned til den minste detalj. Romanen går dermed i dybden på kun ett tema, noe som etter min mening også gjør den mer interessant. Konklusjonen blir at Signe Langtved Pallisgaards roman er mer overflatisk og dermed generelt også mer lettlest.

Til tross for Pallisgaards mangfoldighet har de to romanene samme hovedtema, nemlig ubesvart kjærlighet. Det er dette alt spinner ut fra, som setter det hele i gang og som snur tilværelsen på hodet for både Anna og Ester. De setter alt på spill for en mann uten å få særlig mye igjen. Den svenske og den danske forfatteren skriver om den samme uutholdelige ventingen og det evige håpet. Utgangspunktet for begge de to kvinnelige hovedpersonene er at de føler at noe ikke stemmer, at de ikke er der de vil være i livet, men i stedet for å ta grep og jobbe med seg selv der de er og det forholdet de befinner seg i, satser de på at gresset er grønnere på den andre siden. Problemet er bare at den de faller for ikke har samme mål med forholdet, og når alt kommer til alt er både Hugo og Aleksander mest opptatt av seg selv. Kvinnene blir dermed utnyttet i en sårbar fase i livet, og drømmen de har om en vakker og gjensidig kjærlighet kan ikke bli noe annet enn nettopp en drøm.

Jeg likte både Egenmäktigt förfarande og Et andet sted godt, og Andersson og Pallisgaard er to forfattere jeg kommer til å lese mer av. Jeg anbefaler begge romanene, og så er det bare et spørsmål om man hva man har lyst til å begynne med: Å surfe på overflaten eller dykke dypere ned i den ubesvarte kjærlighetens pinsler.