Linda Gabrielsen: Alt vi ikke har bruk for

Roman

235 sider

Gyldendal

2013

Anmeldereksemplar

Alt vi ikke har bruk for er historien om lille Conni som må spille både sjarmerende og sterk for å klare seg i en familie der uforutsigbarhet preger hverdagen. Faren er full av morsomme replikker og merkelige påfunn, og av og til stikker han av uten forvarsel. Igjen sitter en forvirret jente som lurer på hvor pappa er og når han kommer tilbake. Moren sliter etter et selvutslettende ekteskap, og når angsten tar overhånd ender det med at hun ikke lenger klarer å ta vare på datteren. Farmoren Magda er en viktig person for den lille familien. Hun prøver å beskytte Conni og moren mot en upålitelig far, samtidig som hun forsøker å være der for sønnen når han trenger det. Conni har mennesker som er glad i henne, men de klarer ikke gi henne trygghet. Resultatet blir en redsel for å bli forlatt som kommer til å følge henne inn i voksen alder.

Sterke samtaler Det er sparsomt med både skildringer av miljø og handlings- og tankereferat i denne boken. Det er dialogene som preger fortellingen. I kapitlene fra Connis barndom skapes det gjennom samtalene mellom far og datter et bilde av forholdet mellom dem. Selv om Conni er jeg-forteller, er det naturlig nok faren som setter premissene for disse replikkvekslingene, og vi forstår at han har sine problemer som river og sliter i ham. Det kommer frem at det har å gjøre med lillebroren hans som døde da de begge var barn. Spørsmålet ”Hur ska du döda mig i dag, lilla gumman?” (eks. s. 85), som han ofte stiller Conni midt i en samtale, gir en følelse av uhygge. Etter en tilsynelatende tilfeldig og morsom innledning, siver det såre som ligger under overflaten frem.  

Todelt Boken er todelt på den måten at kapitlene veksler mellom å fortelle om Conni som barn og Conni som voksen. I voksenlivet følger Conni etter en tilfeldig mann på gaten. Hun lar ham kalle henne Lily mens hun kaller ham Ernst:

 ”- Hva vil du meg? spør han.

– Jeg vil bare ha et navn.

Han drikker Ferneten i én lang slurk.

– Du ser ut som en Lily.

– Lili?

– Nei med y.

– Ok, jeg heter Lily, men da heter du Ernst.

Han kikker på munnen hennes, og frisyren.

– Fortell om meg! sier Lily.

– Jeg kjenner deg jo ikke.

– Fortell om den du tro jeg er” (s. 41).

De innleder et forhold hvor samtalene preges av spill og lek etter mønster fra Connis far. Lily stiller Ernst en masse spørsmål og røper ingenting om seg selv når han spør tilbake. Det er tydelig at hun ikke tør å være seg selv og at hun har problemer med å knytte seg til et annet menneske. Hun er redd for å bli, og hun er redd for å bli forlatt.

Kapitlene som omhandler Conni som voksen preges av en underlig og drømmeaktig stemning. Hun snakker om seg selv i tredjeperson og sier at hun vil at Connie skal komme, men ” – Hun orket ikke å møte noen i dag. (…) – Jeg sa at hun bare kunne si fra når hun var klar. Jeg sa at vi var hjemme” (s. 235). Ved romanens slutt gis det inntrykk av at Lily har bestemt seg for å bli hos Ernst, men hvordan hun har kommet frem til at hun denne gangen våger å bli, har ikke teksten gitt noen forklaring på.

Mønstre som henger i Forholdet til faren har tydelig påvirket Connies relasjoner til mennesker. Hun har overtatt flere trekk ved farens adferd, blitt redd for å åpne seg og gi av seg selv i et forhold. Vi har lest om det så mange ganger før: Barnet som preges av atmosfæren i barndomshjemmet, overtar trekk ved en av foreldrenes væremåte, drar det med seg inn i voksenlivet og får problemer med å knytte seg til andre, spesielt i et kjæresteforhold. Hanne Ørstavik er en av dem som har behandlet temaet i flere av sine romaner, senest i Hyenene (2011). Det skal noe til for at en fortelling som omhandler et tema som er så velkjent i skjønnlitteraturen klarer å engasjere meg. Jeg synes Gabrielsens roman blir for skjematisk. Ved sin oppbygning med veksling mellom barndom og voksenliv, gjøres overføringen av mønstrene fra barndommen som henger i for enkel. Der Ørstavik går i dybden og gir innblikk i karakterenes indre prosesser, hvordan de jobber med seg selv for å motarbeide mønstrene, beveger Gabrielsen seg kun på overflaten.

Gabrielsen har også tidligere skrevet om vond barndom (Kongen befaler, 2005), og igjen har hun skapt en trist, sår og sterk fortelling om barn. Gjennom dialogene mellom far og datter skaper forfatteren et presist inntrykk av stemningen som råder i familien. Kontrasten blir stor til den gåtefulle fortellingen om Lily og Ernst hvor samtalene er svevende og karakterene vanskelige å få taket på. Mitt inntrykk blir dermed at det er noe med helheten som svikter i denne romanen. Når jeg la fra meg boken var imidlertid det utydelige bildet av underlige Lily raskt glemt. Bildet av Connie derimot, ei lita jente med bustete hår og et litt for trangt biekostyme, sitter fortsatt igjen, og i øynene hennes ser jeg utryggheten som sviket fra hennes nærmeste har påført henne. Det er et bilde vi har bruk for.