Roman
180 sider
Flamme Forlag
2016
Anmeldereksemplar
Du dør ikke handler om 29 år gamle Eva som lever et ganske vanlig liv med leilighet, jobb og venner. Så en dag rammes hun av et panikkanfall, og frykten og angsten inntar livet hennes. Det meste forandrer seg, livet går ikke lenger av seg selv. Hun isolerer seg, slutter å ta telefonen når vennene ringer, slutter å gjøre vanlige ting. Hun går til legen flere ganger og googler symptomer på nettet. Tenk om hun er syk, tenk om det er noe galt med hjertet hennes. Men det er ikke noe fysisk galt med Eva, hun er bare redd, redd for ”alt som kan skje, alt jeg ikke kan gjøre noe med” (s. 105).
Melankoli og nostalgi Angsten som rammer hovedpersonen er det sentrale i denne boken, som er gjennomsyret av en melankolsk stemning. Men det er ikke bare angst det dreier seg om. Det handler også om betydningen av vennskap og overgangen til voksenlivet. Eva er en sånn som har vanskelig for å slippe taket i det som har vært. Mens bestevennene Jo og Miriam ser ut til å ha tatt det endelige steget over i voksentilværelsen, klamrer Eva seg til minnene fra ungdomstida. Hun hører på den samme musikken og ser på de samme tv-seriene og filmene som før. Samtidig føler hun at hun ikke lever opp til omgivelsenes forventinger til hvordan en som nærmer seg tretti skal leve, og hun tenker ofte på hvordan livet kunne vært:
”Jeg kan være hvem de vil jeg skal være, og akkurat på søndager, disse tidlige, åpne morgenene, så er det lettere å late som for meg selv også, at jeg er en vanlig person som er oppe tidlig, som skal hjem igjen til samboeren sin og barna sine, en som får det til, en som lever et velfungerende, sunt liv” (s.64).
Så lenge hjertet slår Det utspiller seg ingen store, dramatiske hendelser på overflaten i denne romanen. Det er på innsiden det skjer, inni Eva, hvor angsten plutselig får overtaket på tankene og følelsene. Eva er jeg-forteller hele veien, med unntak av fire sider mot slutten hvor blikket løftes og man ser Evas verden, Evas by og, midt i alt dette, Evas angst utenfra. Her skriver Strømsborg så enkelt, så fint og så nært om det lille i det store:
”Lille Oslo i den altfor store verdenen, lille jorda i det altfor store universet, der vi alle er ubetydelige, og samtidig alt som er, alt vi noensinne har kjent bor inne i oss, alt som noensinne skal finnes bor inne i oss, i cellene våre og i kroppene våre, hver eneste meningsløse dag er det eneste meningsfulle vi har” (s. 177).
Det handler om hvordan Eva opplever angsten og hvordan hun takler den. Overlevelsesstrategien blir løping. Når hun ikke er på jobb eller hjemme i leiligheten, så løper hun. Hun løper når hun trenger det, hun løper nesten hver dag. Om morgenen, om ettermiddagen, om natta. Inne på Bislett når det er dårlig vær eller ute, i byen, i skogen, kilometer på kilometer, runde på runde.
”Det jeg er redd for kommer ingenstedsfra. Det kan ikke løpes fra. Og allikevel løper jeg. Sakte og tungt, raskt og lett. Rak i ryggen, andpusten og livredd. Jeg løper for å holde meg i live, for å kjenne at jeg fortsatt puster, at jeg ikke dør ved neste skritt, heller ikke det etter det, eller det, eller det, eller det, eller det, eller det, eller det, eller det” (s. 11).
Eva løper for å kjenne at hjertet slår, for å kjenne at hun lever. Hun tenker på livet, på døden, på løping, puls og pust.
”Jeg prøver å kjenne pusten i magen, under ribbeina, ned i føttene, ut i fingrene. Ser for meg at hjertet får hjelp av oksygenet til å dytte blodet ut i alle årene i kroppen. Når jeg trekker pusten og holder den, saktner hjertet, og når jeg slipper pusten raskt ut, slår det fortere igjen. Hvilepulsen måles etter å ha hvilt i over fem minutter. Pulsen er svakest midt på natta når man er helt rolig og avslappa, hvis man får sove” (s. 32-33).
Det er nesten så man kan kjenne Evas puls, høre hjertet hennes dunke, gjennom hele romanen.
Lys i mørke Selv om det aldri kan bli som det var før, i barndommen og ungdommen, så er Evas venner der for henne når hun trenger det mest. Hun går gjennom en vanskelig periode i livet, men hun kjemper seg gjennom dagene. Angsten kom plutselig, kanskje tar den slutt like brått. For det finnes håp og det finnes trøst.
Du dør ikke er ved første øyekast en mørk bok, både utenpå og inni, men det er alle glimtene av lys som sitter igjen når man legger fra seg boka.