Roman
Forlaget Oktober
207 sider
2017
Anmeldereksemplar
Hovedperson og jeg-forteller i Hendelser uten navn er en singel kvinne som jobber med HMS-tilsyn i industrien. Det dreier seg om å forebygge og følge opp arbeidsulykker, og det meste av tiden tilbringer hun på kontoret hvor det å skrive og lese rapporter er en stor del av jobben. Av og til må hun imidlertid ut i den virkelige verden, reise ut til bedrifter for å se nærmere på omstendighetene rundt ulykker som har skjedd. I starten av romanen mottar hun en anonym bekymringsmelding om et avvik på et verft på Vestlandet. En filippinsk arbeider døde av skadene han pådro seg etter et fall fra kranen på tørrdokken. Hun får ansvaret for saken og reiser til verftet for å forsøke å finne ut hva som har skjedd og hvem som har ansvaret, noe som ikke er enkelt. Bortforklaringer og uklarheter preger denne saken, i likhet med alle andre saker:
“Og vi fant ingenting, man finner ingenting når alle vet at man skal komme på tilsyn (…) Den gjeldende konsensusen var å holde seg på overflaten av det hele, godta informasjonen vi fikk, det vi så, løftet ikke opp noe og så under og bak, det ville bli for krevende, for omfattende, ulykker skjer hele tiden, i hvert fall nestenulykker” (s. 40).
Kontraster Den navnløse kvinnen eier sin egen leilighet som hun for tiden er opptatt med å fylle med grønne planter av forskjellige slag. Hun setter seg inn i hva plantene trenger av stell og næring og gjør det hun kan for å gi dem best mulige vekstvilkår. Den grønne oasen hun forsøker å skape på hjemmebane blir en kontrast til miljøet som er gjenstand for hennes undersøkelser på jobb, det kjølige og harde industrimiljøet, en kontrast som gjenspeiles på bokens røde og grønne omslag. Etter hvert får jeg en anelse av at dette med plantene bare er et tilfeldig prosjekt i en rekke av mange prosjekter som kvinnen engasjerer seg i for å fylle tiden og et tomrom i tilværelsen. Mot slutten kaster hun også alle de visne plantene og tenker at hun må finne noe annet å bedrive tiden med:
“Jeg må finne noe annet å drive med, må være interessert for å være interessant. Spill er vanskelig å spille alene, det er vanskelig å spille sammen med andre, jeg kan jo la være, lese bøker i stedet, de som står i bokhyllen, for eksempel kokeboken” (s. 183).
Navnløshet Tittelen Hendelser uten navn viser til alle arbeiderne i rapportene fra ulike arbeidsulykker som gjengis i boken. De forulykkede nevnes ikke ved navn, omtales bare ved benevnelser som «arbeideren», «den innleide arbeideren» «den forulykkede arbeideren» eller «den skadde». Navnløsheten skaper sammen med det nøytrale språket i disse partiene en avstand til hendelsene. Det blir bare tilfeller i en rekke og ikke noe man kan tillate seg å la gå inn på seg, som når man leser avisen og «(…) alt står der, innleide industriarbeidere dør rett som det er. Les nøye, forestill deg, så føler du på det, du også, og jeg forstår godt om du vil la være, bare scrolle neodver forsiden på vei til noe annet, å ikke bli berørt, ikke på en så fin dag, ikke rett før leggetid» (s. 155). Den kvinnelige hovedpersonen er også navnløs, i motsetning til mennene hun tenker på og som hun har hatt forhold til. Det er Johannes, Martin, Sebastian og Karl eller Carl. Til tross for navnene blir også de bare tilfeller i en rekke. Kvinnen tenker ofte på dem og klarer ikke å gi slipp på minnene om dem, men allikevel ligger det en avstand der. Man forstår at hun ikke har klart å slippe noen av mennene innpå seg og at den virkelige nærheten har vært fraværende i forholdene. Allikevel –minnene om mennene virker fortsatt i henne, hun klarer ikke å gi slipp på fortiden:
“Bildene inne i hodet legger seg som et filter over det som foregår akkurat nå, i hjernen, i nervetrådene, over netthinnen. De farger nåtiden med det som var da, endrer dagen fra lys til mørk på noen sekunder, setter seg fast. Vi får se, sa han. Vi kan jo bare henge ut, litt til, sa jeg” (s.151).
Poesi og byråkrati Boken består av mange korte kapitler (fra noen få setninger til nesten to sider). Etter én side som beskriver byråkratiske prosesser i forbindelse med kvinnens jobb kan neste kapittel ta for seg stell av potteplanter eller innholdet i skapet over vasken i leiligheten hennes. Deretter fortelles det om en mann hun har møtt, et minne om et kyss eller en sykkeltur en sommerdag. Alt dette skildres konkret og detaljert i en observerende tone. Her og der får vi også sider som består av noen få linjer som skiller seg ut ved sin tidløse og poetiske stil, og her blandes også romanens ulike temaer gjennom sin flertydighet:
“Det var ikke meningen at han skulle falle, han burde fulgt bedre med, sørget for at fallhøyden ble liten, i stedet ble han værende og jeg kunne ikke dra, skadeomfanget er foreløpig uklart” (s. 207).
Innimellom dukker det opp avsnitt på noen linjer i kursiv som beskriver arbeidsulykker med et nøytralt språk:
«En person kom under en bunt med stålrør som falt ned fra et lasteplan. Han døde senere av skadene. Ulykken skjedde på en byggeplass hvor et nytt hotell var under oppføring. Den forulykkede var ansatt i et bemanningsselskap, og på ulykkestidspunktet var vedkommende innleid som sveiser til et selskap som igjen var engasjert av prosjektets hovedbedrift» (s.81).
Gliper i tid og rom Man kan dele innholdet i romanen opp i tre hovedtemaer: arbeid, hverdag og menn eller minner om menn. For det meste tar forfatteren for seg dette hver for seg, men her og der glir de ulike temaene over i hverandre ved hovedpersonens assosiasjoner. Plutselig føres leseren til et annet sted i en annen tid.
«Når jeg sitter ved kjøkkenbordet, ser jeg bare toppen av hodene til de som går på fortauet, hadde jeg bodd høyere opp ville jeg sett hundene og syklene deres også, posene med mat. Gaten er passe travel, noen trær, gjerder, barn som leker, noen biler, narkomane som krangler i natten, jeg måtte sove med ørepropper hver eneste natt, han mumlet sånn i søvne» (s. 12-13).
Disse passasjene blir en slags gliper i teksten hvor man får en følelse av at man kommer litt tettere på jeg-fortelleren og hva som foregår i henne. Det er som om hovedpersonen forsøker å holde de ulike aspektene i livet adskilt, men så er hun av og til nødt til å gi slipp, for det er ikke slik virkeligheten fungerer. Uansett hvor hun befinner seg, hjemme, på kontoret eller på et verft på Vestlandet, så er hun seg selv med alt det innebærer av følelser, tanker og minner, til tross for den iherdige jobben hun gjør for å holde seg selv på en armlengdes avstand.
Marie Landmarks debutroman gir oss innblikk i en bransje som sjelden skildres i skjønnlitteraturen. Den stilistiske og tematiske blandingen i Hendelser uten navn er overraskende og uvant, men det er en troverdig og meget velskrevet blanding som overbeviser meg om at dette er en forfatter det er verdt å følge med på framover.