Naja Marie Aidt: Sten saks papir

Roman

383 sider

Gyldendal

2012

Baksideteksten til Sten saks papir forteller om boken at den er ”et ømt og nådesløst portræt af en mand og de myter, der knytter sig til mænd, fædre og sønner. Men det er også et humørfyldt gruppebillede af en stor farverig familie. En fortælling om social opstigning, kærlighed, hævn og vold.” Hadde beskrivelsen stoppet der, ville den ikke vekket min interesse nevneverdig, men så kommer en siste setning: ”Og om poesien som helende kraft”. Jeg oppdaget tidlig i lesningen at nettopp poesien er det som skiller denne romanen fra mange andre med lignende tematikk, og det gjelder både språk og innhold. I de stemningsskapende skildringene av den ikke navngitte byen handlingen foregår i og i beskrivelsene av hovedpersonen Thomas O’Mally Lindströms urolige sinnstilstand, viser forfatteren sin språklige styrke. Ofte glir disse elementene over i hverandre når miljøskildringene blir noe mer enn nødvendig bakgrunn: ”Her dufter af forår. Lidt skrald, lidt vind, litt varme, noget der hvirvles op, som fra undergrunden, noget usynligt der kan duftes. Kastanjetræerne er for længst sprunget ud og afblomstret igjen, så hurtigt; han husker pludselig synet af deres næsten vulgært svulmende knopper, da han sad i Kristins bil på vej til Café Rose. Nu er de væk. Nu kun tætte raslende kroner, store grønne blade. En rotte løber under bænken lige bag hans hæle. Papkruset skramler” (s. 139-40).

Romandebut Sten saks papir er den danske forfatteren Naja Marie Aidts første roman. Hun har en rekke dikt- og novellesamlinger bak seg, og hun har også skrevet dramatikk, barnebøker og filmmanus. I 2007 ble hun tildelt Nordisk Råds Litteraturpris for novellesamlingen Bavian, hvor hun skildrer ekstreme opplevelser som dytter karakterene helt ut på kanten, på grensen til galskap, i sine reaksjoner. Dette kan man også si er tilfellet med Thomas i Aidts romandebut. Etter farens død vippes han fullstendig ut av balanse. Humøret svinger fra voldsomt raseri i det ene øyeblikket til overveldende lykke i det neste. Forfatteren tar oss med på hele berg- og dalbaneturen som foregår i Thomas’ bevissthet, noe som gir en nesten klaustrofobisk følelse.

Gamle mønstre Historien starter den dagen søskenparet Jenny og Thomas har vært og sett sin døde far i fengselet hvor han satt inne. En oppvekst hvor de ble forlatt av sin mor og overlatt til en alkoholisert og voldelig far, har skapt en spesiell samhørighet, og forholdet mellom søsknene er til tider rørende skildret, som her etter farens bisettelse: ”… og nu kan han ikke lade være med at fælde en tåre selv, over Jenny og hendes miserable tilværelse, alt det der er rørende ved henne, alt det lort, der ligger forud for dette bizarre øjeblik, et barn i en papkasse, og varmen, det stikkende lys, kroppen, der læner seg ind mod hans, så fuldstændig overgivent, denne fortabthed som strømmer fra hende” (s.101). Det handler om å henge fast i fortiden og om å kjempe for å bryte ut av mønstre fra barndommen. Thomas overfører sin beskyttelsestrang til niesen Alice, han vil ikke ha barn med sin kjæreste Patricia og han føler stadig en trang til å ty til vold. Livet blir ikke lettere for ham når Luc dukker opp, en ung mann som viser seg å ha opplevd helt andre sider ved faren Jacques enn han selv fikk erfare.

Kontraster Sten saks papir er full av kontraster. Når Thomas finner to pakker med penger i en gammel brødrister etter faren, får fortellingen noe krimaktig over seg. Hva skjedde egentlig etter Jacques O’Malleys siste kupp? Og kan det virkelig stemme at han var en ivrig diktleser? Det er ikke ofte man får innbrudd, sorte penger og voldtekt og diktsitater av Celan, Whitman og Rilke i samme bok. Krimelementene står side om side med finstemte skildringer av hovedpersonens vekslende sinnsstemninger.

Etter å ha lest Sten saks papir sitter jeg igjen med en følelse av at det kanskje ikke bare er karakterene, men også leserne som kan ha godt av å bryte ut av noen gamle mønstre av og til. Boken utfordret i alle fall mine forestillinger om hva en undergangshistorie fortalt fra et mannlig perspektiv kan romme.