Flere av høstens utgivelser har svangerskap, fødsel og livet med spedbarn som sentral tematikk. «Barselromanene kommer» var overskriften på en artikkel i Klassekampen i juli. Vinduet-redaktør Maria Horvei sier at det kanskje ikke er tilfeldig at barselbøkene kommer nå:

«Vi lever i en tid der framtidsutsiktene er usikre, der vi ikke vet hva vi etterlater framtidige generasjoner. Samtidig er velferdsstaten under politisk, sosialt og økonomisk press. Kombinert med at terskelen for å behandle hverdagslige tema litterært er ganske lav, så treffer dette kanskje den kollektive psyken ganske godt. Barseltida kan bli et slags litterært brennpunkt for vår kollektive angst og for den historiske tida vi lever i»

Jeg har lest Barnet (Forlaget Oktober ) av Kjersti Annesdatter Skomsvold, Dyret (Flamme Forlag) av Heidi Furre og Du er ny (Forlaget Oktober) av Mikkel Bugge. Har disse tre romanene noe til felles utover det at de handler om graviditet, fødsel, barseltid og småbarnsliv? Hva skiller dem fra hverandre? Og hvilken er min favoritt?

Barnet Kjersti Annesdatter Skomsvolds Barnet er en nær, gjenkjennelig og poetisk bok. Vi kommer inn i historien rett før fødselen av jeg-fortellerens andre barn. Fødselen skildres kort, før vi går videre til barnet er blitt én uke gammel. Jeg-fortelleren henvender seg direkte til barnet: «Du er én uke gammel. Utenfor vinduet er strålene fra morgensola bleke og tynne, og jeg kjenner lukta av deg, når jeg bøyer hodet fremover kan jeg kysse håret ditt» (s. 7). Dette er hovedpersonens historie fortalt til sin lille datter. Hun har en sønn fra før som er to år gammel, og hun forteller om hvordan det var å bli mor for første gang, om kjæresten Bo, om tiden før de fikk barn og om livet før hun fikk familie. Romanen har tydelige selvbiografiske trekk. Jeg-fortelleren er forfatter, og hun reflekterer over hvordan det å få barn har påvirket skrivingen:

«Men det var ikke barnet som forandret og farget og formet hjernen min, det var opplevelsen av å gå gjennom en krise, og dette forandret ikke ordene, det stjal ordene, det ga meg ikke et nytt språk, jeg klarte bare å skrive at jeg gråt. Jeg bare gråter og gråter og gråter, skrev jeg» (s. 26).

Tilbakeblikkene er mange, og vi beveger oss fra nåtiden og deretter lenger og lenger tilbake i tid. Ikke før mot slutten fortelles det om sykdommen hun slet med da hun var tjuefem år gammel. Da flyttet hun hjem igjen til foreldrene, og de tok seg av henne. Nå er hun endelig blitt voksen: «Jeg er så glad for at det er min tur til å være voksen nå, at jeg slipper å være barnet lenger» (s. 118). Det hviler et mørke over opplevelser fra fortiden som formidles, men barna, morsrollen og kjæresten har bragt lyset og troen på kjærligheten inn i livet hennes.

Du er ny Mikkel Bugges roman opplevde jeg som intens og direkte. Den unge hovedpersonen blir gravid kort tid etter at hun har innledet et forhold til Joakim. Hun er redd og usikker, i jobben som frisør og i forholdet til Joakim, og tanken på å ta vare på et barn er overveldende:

«(…) og inni meg grodde hun, hun grodde av mitt kjøtt og sklei og grov seg djupere inn i meg, og hun brydde seg ikke om jeg var redd for fødselen, for henne spilte det ingen rolle om jeg lå våken og tenkte på forskjellen på rift og revne, det fantes ingen ro i ruptur, smerten kom uansett, hun kom uansett, jeg måtte holde meg sammen, om jeg ikke holdt meg sammen, så var det ingenting som holdt meg sammen, for selv om andre kanskje var lagd for dette, var ikke jeg det» (s. 87-88).

Det fortelles ingenting om fortid eller familie. Barnet og alle bekymringene som følger med morsrollen er i fokus hele veien. Det er her og nå som gjelder, på en måte som gjør at historien får et klaustrofobisk preg. Vi kommer tett på den unge kvinnen, og hun framstår som en troverdig karakter. Barnet er nytt i verden, men ved ansvaret og utfordringene som følger med blir hun også ny:

«Jeg tenkte på hvordan hennes bevegelser hadde forma hverdagen i så stor grad at jeg knapt hadde fått øye på hva det var hun hadde gjort med meg. Hun kikka opp. Jeg hadde slutta å lese. Jeg strøk hånda over hodet hennes, og varmen bølga gjennom meg. Den voldsomme krafta hennes» (s. 202).

Dyret Jeg-fortelleren i Dyret av Heidi Furre er en 26 år gammel kvinne som bor i kollektiv. Så en kveld møter hun Morgan. Etter kort tid blir hun gravid, og de flytter sammen. Vi følger henne gjennom alt det en gravid skal igjennom med morgenkvalme, ultralyd, telling av spark, yoga for gravide, innkjøp av babyklær og ikke minst venting og tanker om det som kommer nærmere og nærmere. Hun oppsøker den informasjonen som finnes, leser bøker, snakker med moren, men føler at det er noe som holdes skjult, eller at det er noe ved graviditet og fødsel som ikke kan formidles, men som man bare kan få virkelig innsikt i gjennom egen erfaring.

«Ventar på at mamma skal ringe og fortelje meg noko eg ikkje veit, ein livsløyndom alle mødrer kviskrar vidare til døtrene sine. Men når ho ringer, må ho rote i minnet for å hugse korleis ting var» (s. 47).

Dyr av ulike slag er gjennomgående i boken i sammenligninger og språklige bilder:

«Av alle dyr er kanskje edderkoppen den som minner mest om mine formødrer også. Alltid hendene i arbeid. Om eg får velje kva slags mor eg skal vere, ein edderkopp eller ein helgen, vil eg vere ein edderkopp. Ikkje ein sørgande og passiv helgen, men eit lite omsorgsfull dyr» (s. 83).

Etter at barnet er kommet til verden våkner instinktene. Barnet er hellig, og selv er hun er blitt et dyr som vil gjøre alt for det: «Eg er ikkje eit menneske lenger, eg er eit dyr» (s.158)

Jeg-fortelleren er oppslukt av graviditeten og det som venter, men allikevel vender hun ikke bare blikket innover, men også utover mot samfunnet rundt seg. Opplevelser i hverdagen får henne til å tenke på sin identitet som gravid kvinne, og det faktum at hun venter en datter og ikke en sønn gjør at hun reflekterer mye rundt kjønnsroller og hva som venter barnet i framtiden:

«Men no får eg ei dotter, eg må lære ho ikkje å høyre på musikk når ho joggar i skogen, eg må hente ho på fotballtrening etter det er mørkt. Ho må love meg å gå med dei andre, ringe så fort ho er framme. Frå vindauget ser eg over til parken. Det finst ingen kvinner der om nettene. I morgontimane dukkar dei opp i takt med lyset. Først ei kvinne som luftar ein hund. Ei flyvertinne trillar ein koffert. Ei mamma ber barnet sitt på skuldrene. Når sola treffer asfalten, går både kvinner, menn og barn der nede. Ein ny dag der ingen nemner at gatene ikkje tilhøyrer alle» (s. 90).

 

Tre romaner, tre jeg-fortellere og tre nære historier om å få barn og bli mor. Titlene gir et interessant utgangspunkt for å undersøke nærmere hva de handler om utover graviditet og barsel. Dyret, Barnet, Du er ny – hvem viser disse titlene til? Mor eller barn? Dyr av ulike slag går igjen som metafor i Furres roman, både i skildringer av barnet i magen og morsrollen. Skomsvolds Barnet handler ikke bare om barnet kvinnen får, men også om barnet i henne selv. Barnet er nytt i verden, samtidig som alle de tre jeg-fortellerne oppdager nye sider ved seg selv idet de blir mødre. Man kan lese bøker og høre andre fortelle, men det er bare egne opplevelser som vil gi svar på hvordan det å få barn vil påvirke og forandre en.

Jeg falt umiddelbart for Skomsvolds vakre og poetiske roman. I Mikkel Bugges historie kommer vi virkelig tett på hovedpersonen, og ikke minst er det spennende at en mannlig forfatter kaster seg ut i denne tematikken. Heidi Furres Dyret har en lunhet og underfundig humor ved seg som jeg liker godt. Skildringene er presise, og handlingen flyter framover på en naturlig måte. Som Skomsvold byr også Furre på fine metaforer (men på en mer overraskende og mindre oppskriftsmessig måte). Som Bugge lar hun også hovedpersonen kjenne på spedbarnets voldsomme kraft og frykten som følger med morskjærligheten. Men Furre gjør også noe mer. Hun løfter blikket opp og utover hovedpersonen. Det den unge kvinnen går igjennom knyttes til en sammenheng, til både slekten og samfunnet. Det kunne lett blitt et kunstig eller påklistret element ved historien, men forfatteren ser kvinnerollen og morsrollen i et større perspektiv på en måte som veves naturlig inn i refleksjoner og handling. Dette gjør at Dyret fremstår som mindre navle- (streng)beskuende enn de to andre. Romanens kombinasjon av litterære kvaliteter og skråblikk på samfunnet løfter den et hakk over Skomsvolds og Bugges bøker og gjør den til min favoritt blant de tre.

Jeg innledet årets bokhøst med å lese Trude Marsteins (f. 1973) Så mye hadde jeg (Gyldendal). I Marsteins romaner finner man ingen helter som kommer til et vendepunkt i livet hvor de tar grep som gjør dem til lykkeligere eller bedre mennesker:

 

«Det er noe med at personene mine i liten grad utvikler seg, de går sjelden gjennom noen endring eller kommer til noen erkjennelse. De står på stedet hvil, eller tar et skritt tilbake (…) Det er ikke så enkelt å ta tak i og forandre livet slik at det gir mer mening. Det er ikke enkelt å forandre seg som person så man bedre kan ivareta relasjonene man har» (Om å skrive, Hans Olav Brenner, 2011, s. 110).

Slik er det også med Monika i Marsteins nye bok. Hverdagen går sin gang, men hele tiden murrer en uro i bunnen, en lengsel etter mening og lidenskap, men tenk om det hun ønsker seg ligger bak henne, om det glapp et sted på veien og aldri vil dukke opp igjen? Så mye hadde jeg har fått strålende anmeldelser i en rekke aviser, blant i Morgenbladet hvor Margunn Vikingstad avslutter sin anmeldelse slik:

«Med ei stram og finurleg form og med påtakeleg smarte observasjonar viser forfattaren at ingenting menneskeleg er henne framand. Så mye hadde jeg er ikkje berre Trude Marstein på sitt aller beste, men nok ein av årets sterkaste romanar».

 

 

Barnet (Forlaget Oktober) er Kjersti Annesdatter Skomsvolds (f. 1979) femte bok. Hun debuterte i 2009 med romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, som ble tildelt Tarjei Vesaas Debutantpris, nominert til Bokhandlerprisen 2009, P2-lytternes romanpris og kortlistet til International IMPAC Dublin Literary Award 2013. I 2012 utkom romanen Monstermenneske, i 2013 diktsamlingen Litt trist matematikk og i 2014 romanen 33. I Barnet formidler Skomsvold en nær og gjenkjennelig historie om barn og samliv gjennom en enkel og poetisk stil. Dette er en liten perle i bokhøsten som jeg absolutt vil anbefale.

 

 

Den neste boken på min leseliste er romanen Du er ny (Forlaget Oktober) av Mikkel Bugge (f. 1978). I likhet med Skomsvolds Barnet er også dette en av høsten såkalte «barselromaner», og den handler om tiden før og etter en fødsel. Bugge debuterte med novellesamlingen Yttersider i 2007. I 2010 kom hans første roman Gå under jorda og i 2014 novellesamlingen Tauet.

 

 

 

 

 

Janne Camilla Lyster (f. 1981) har tidligere utgitt flere diktsamlinger. Mørke dyr (Tiden) er hennes romandebut, og på forlagets hjemmeside beskrives den som «en vakker og urovekkende historie om vennskap, savn, flukt – og om kjærlighet».

 

 

 

 

Birger Emmanuelsen (f. 1982) debuterte i 2012 med novellesamlingen For riket er ditt. I 2014 kom romanen Fra jorden roper blodet som han mottok Ungdommens kritikerpris og Sørlandets litteraturpris for. I 2015 og 2016 utkom romanene Historien om et godt menneske og Anna og kjærligheten. Jeg skal beskytte deg (Tiden) er en roman om vold og kjærlighet og om å beskytte sine nærmeste. Den skildrer en far som mener hans viktigste oppgave er å forberede sønnen på å takle en verden med terrorangrep og katastrofer. Boken har fått mange gode anmeldelser. I Aftenposten skriver Pål Gerhard Olsen blant annet følgende om forfatteren og boken:

«Umiddelbart slår han meg som en mentalt fininnstilt forfatter, som på kløktig vis lar oss ane en skjevhet, en sårflate i sin hovedperson»

 

 

Gloria Forlag er ett av de tre forlagene i Petter Stordalens forlagsfamilie (Pilar, Capitana og Gloria). Glorias første bokutgivelse er romanen Svartstilla av Susanne Skogstad (f. 1992). I sin debut skriver Skogstad om kjærlighet, ensomhet og lengsel etter tilhørighet fra en gammel kvinnes perspektiv.

 

 

 

Ellers i høst ser jeg fram til å lese den andre boken i Byens spor, Lars Saabye Christensens trilogi om Oslo i etterkrigstiden. Undertittelen er Maj, og fokus er på Maj og hennes kamp for å oppdra barna Signe og Jesper. Boken har nettopp utkommet og har fått strålende kritikker. På Bok 365 får den terningkast seks, og Leif Gjerstad avslutter sin omtale slik:

«Det er en sår bok fylt med vemod over en tid som ble slitt mellom troen på en åpnere framtid og fellesskapets behov for sosial kontroll. Det er Lars Saabye Christensen på hjemmebane. Det er forfatteren på sitt beste».

 

Av utgivelser i september skal jeg få med meg Dyret av Heidi Furre og Forvandlinga av Kathrine Nedrejord. Jeg har tidligere anmeldt bøker av disse forfatterne som du finner her:

Heidi Furre:

Parissyndromet

Kathrine Nedrejord:

Trengsel

Transitt

 

Romanen de utkom i april i år i forbindelse med Helle Helles 25-årsjubileum som forfatter. Helle Helle er kjent for sin realistiske og minimalistiske stil, og i hennes nyeste roman er ingen ord overflødige i skildringen av et mor-datter-forhold. Datteren er seksten år og har sin hverdag med lekser, venninner, fester og gutter. Moren er alvorlig syk, men det snakker de ikke om. Den første boken jeg anmeldte her på Bokverket var Helle Helles roman Dette burde skrives i nutid (Samleren, 2011). Beskrivelsen jeg avsluttet med passer like godt på de:

«De nøye utvalgte ordene gjør at lesernes tanker går til det usagte, til det som finnes mellom linjene. Slik blir Helle Helle både hverdagens og undertekstens mester. Helle Helle holder fast det som hele tiden flyter, det som alltid er i bevegelse. Hun holder det fast og løfter det opp foran leserne som kan betrakte det. Det får oss til å fundere over livet, og hvordan alt henger sammen, lenge etter at man har lagt boken fra seg».

Her finner du min anmeldelse av de.

Den unge kvinnelige hovedpersonen og jeg-fortelleren i Grunnleggende plantediversitet (Forlaget Oktober) studerer botanikk på Ås. På en hagefest treffer hun engelske Peter som hun raskt forelsker seg i. Det er studiene og Peter som opptar tankene hennes gjennom den korte forsommertiden som handlingen utspiller seg. Refleksjoner om forholdet, forelskelse, naturen og livets tilfeldigheter veves sammen på en vakker og velskrevet måte i Kathleen Rani Hagens (f. 1988) debutroman. Her finner du min anmeldelse av boken.

Hendelser uten navn (Forlaget Oktober) er Marie Landmarks (f. 1982) debutroman. Den kvinnelige hovedpersonen jobber med HMS-tilsyn og mottar en anonym bekymringsmelding angående en arbeidsulykke hvor en filippinsk arbeider falt fra stor høyde og døde. Hun reiser til verftet på Vestlandet for å undersøke omstendighetene rundt ulykken. Det handler om ulykker på fabrikker og verft, HMS-rutiner og rapporter, men fortellingen rommer også så mye mer. Vi følger hovedpersonens tanker og assosiasjoner, og arbeid blandes med hverdag og nåtid blandes med fortid i en roman full av spennende kontraster. Her kan du lese min anmeldelse av Hendelser uten navn.

Sofia er tjuetre år gammel, har nettopp slått opp med kjæresten og for første gang flyttet inn i en leilighet som er bare hennes egen. Hun ser fram til å nyte livet som singel en stund, men så møter hun den femten år eldre amerikaneren Frank og faller pladask. Han er kunstner, intellektuell og sjarmerende. I starten er alt perfekt, men så kommer Franks mindre sjarmerende sider gradvis til syne. Et mørke legger seg over forholdet, men Sofia holder ut. For det må vel snu, lyset må vel komme tilbake, og litt må hun da tåle. Her kan du lese min anmeldelse av I hans armar.

 

Bokhøsten er i gang, og jeg har valgt ut et lite knippe med bøker som jeg gleder meg til å lese i tiden fremover. Jeg starter med en bok som har ligget og ventet på skrivebordet siden før sommerferien. Da fikk jeg et forhåndseksemplar fra Flamme Forlag av Lotta Elstads roman Jeg nekter å tenke. Elstad (f. 1982) er forfatter, journalist, historiker og tidligere sakprosaredaktør, og har utgitt romanene Ettromsleiligheten (2012) og Et eget rom (2014) (begge Flamme) og flere sakprosabøker. Jeg nekter å tenke utkom i begynnelsen av august og har fått flere gode anmeldelser. I Morgenbladet skriver Bernhard Ellefsen om boken og forfatteren:

”Lotta Elstad skaper observant og frisk komedie av en frilansers uønskede svangerskap. (…) Det har ikke vært allverdens plass til det uhøytidelige i norsk samtidslitteratur. Lotta Elstad rydder seg den plassen. Derfor er det så lett å la seg begeistre over romanene hennes.” 

Jeg nekter å tenke handler om trettitre år gamle Hedda Møller som har mistet kjæresten, jobben og nettopp overlevd en flystyrt. Tilbake i Oslo etter en reise gjennom Europa oppdager Hedda at hun er gravid. Romanen beskrives som en svart og feministisk samtidskomedie om et alvorlig tema. I et interjvu i Skumlest sier Elstad om skrivegjerningen:

”Når jeg skriver, ønsker jeg å underholde. Jeg har lyst til å skrive noe som gjør at folk vil bla videre. Det er en slags svart komedie, feel good/feel bad. Det synes jeg er et legitimt mål i seg selv. Og så er det disse tankene som jeg har lyst til å overføre. Jeg har skrevet to bøker før: Ettromsleiligheten og Et eget rom. Disse tre bøkene utforsker blant annet feministiske absolutter”.

På motorveiene (Forlaget Oktober) er Runa Fjellangers (f. 1992) første bok. Romanen handler om Anna og Ida som kjører fra motell til motell i Europa. Som barn har Anna reist til de samme stedene med foreldrene, og i boken blandes nåtid med fortid. På motorveiene er en historie om kjærlighet, vennskap, makt og grenseløshet, og på forlagets hjemmeside beskrives den som ”en roman med høy puls og høyt tempo, skrevet i et rytmisk og drivende språk”.

 

En annen bok fra Forlaget Oktober som står på min leseliste i høst er Marit Tusviks I hans armar. Romanen handler om tjuetre år gamle Sofia som nettopp har slått opp med kjæresten. Hun ser fram til å være singel en stund, men så møter hun Frank, en femten år eldre amerikaner. I starten er alt perfekt i forholdet, men så snur det. Litt etter litt kommer Franks mindre sjarmerende sider til syne, men Sofia blir værende. Boken beskrives boken som ”ein medrivande, reflektert og sanseleg roman om forelsking og nedbryting, og om å leve tett på ein annan sitt mørke”. Marit Tusvik debuterte i 1979 og har skrevet flere kritikerroste romaner, skuespill, barnebøker og diktsamlinger.

 

I En moderne familie (Aschehoug) tar Helga Flatland nok en gang for seg menneskelige prosesser som sorg, tilknytning og oppbrudd. Romanen handler om Torill og Sverre som etter førti års ekteskap bestemmer seg for å skilles. Familien er samlet på ferie i Italia for å feire syttiårsdagen til Sverre når den sjokkerende nyheten avsløres. Deres tre voksne barn Liv, Ellen og Håkon reagerer sterkt, og gjennom blikket til de tre søsknene gir forfatteren oss historien om en familie i krise. Boken utkom første august og har fått svært gode anmeldelser. Helga Flatland debuterte i 2010 med romanen Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Boken fikk overstrømmende kritikker og Flatland ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris, Ungdommens kritikerpris, Aschehougs debutantstipend, og hun ble nominert til P2-lytternes romanpris. I 2011 utkom Alle vil hjem. Ingen vil tilbake (2011), og i 2013 avsluttet Det finnes ingen helhet (2013) trilogien. I 2015 kom romanen Vingebelastning (2015), og samme år debuterte Flatland som barnebokforfatter med Eline får besøk.

Mari Tveita Stagrim (f. 1989) debuterte i 2015 med Alle nyanser av sinne (Kolon forlag), en samling fortellinger som fikk gode anmeldelser og blant annet ble beskrevet som en sterk og lovende debut. I slutten av august kommer romanen Det jeg leter etter, finnes ikke her. Boken handler om to tenåringsjenter som finner hverandre i et brutalt møte med voksenlivet. Det er en historie om å minnes noen, om vennskap og tap.

 

I oktober ser jeg fram til en ny bok av Lars Saabye Christensen. Byens spor (Cappelen Damm), med undertittelen Ewald og Maj, er første bind i en trilogi med handling lagt til Oslo vest rett etter krigen. Boken handler om Ewald og Maj og deres sønn Jesper. Tine Kjær, forlagsdirektør i Cappelen Damm, beskriver boken som ”ren magi og klassisk, tilgjengelig Saabye Christensen”. Jeg ser fram til et nytt episk storverk fra Saabye Christensen, og gleder meg som alltid til å besøke hans poetiske univers og bli kjent med nye snublende helter. Vil du lese mer om Lars Saabye Christensens bøker? Jeg har tidligere skrevet om Halvbroren, Sluk, Stedsans, og Magnet.

 

Følg med videre for anmeldelser av flere av titlene på Bokverkets høstliste!

God bokhøst!

Senteret (Flamme Forlag) er Victoria Durnaks (f.1989) tredje roman. Durnak debuterte i 2010 med diktsamlingen Stockholm sier. I 2011 kom romanen Deep shit, Arkansas, i 2012 diktsamlingen Natt på museet og i 2015 romanen Torget. Senteret handler om en ung alenemor som bor i Skien med sin nyfødte datter. Dagene går stort sett med til trilleturer i nærmiljøet og på kjøpesenteret Herkules. På senteret gjør hun små ærender, betrakter mennesker, overhører samtaler og forsøker å bli kjent med nye mennesker. Gjennom en var, undrende og humoristisk fortellerstemme utforskes alvorlige temaer som fødselsdepresjon og ensomhet. Her er min anmeldelse av boken.

Fjällräven gul (Flamme, 2016) av Tiril Broch Aakre (f. 1976) handler om atten år gamle Sjur og hvordan han takler tilværelsen etter en alvorlig trafikkulykke der hele vennegjengen var med. Før var Sjur flink på skolen og framtida så lys ut, men etter ulykken er alt forandret. Sjur sliter med sorg og skyldfølelse og isolerer seg hjemme:

”For jeg har slutta. Slutta å løpe, slutta å svømme, slutta å sykle, slutta med å bli med ut, slutta med nesten alt. Bortsett fra World of Warcraft” (s. 44).

Sjur var forelsket i Pjotr som omkom i ulykken. Hun var kjæresten til kameraten Frede som kjørte bilen da det forferdelige skjedde. Sjur savner Pjotr, tenker på henne og ser henne for seg, som om hun plutselig kunne stå rett foran ham igjen:

”Nå kommer hun, nå veit jeg det, som om lufta bare samla seg litt tettere og blåste henne fram som en såpeboble, som om bildet mitt av henne kunne bli til luft, og luft kunne bli til kropp, til de uredde, oppsperra øya og det rufsete, korte håret og det skeive smilet, og jeg bråsnur, men hun er ikke der. Før i tida kunne hun helt plutselig ha stått der, men ikke nå” (s. 23).

Det er ikke bare ulykken som gjør livet vanskelig for Sjur. Faren forlot moren, Sjur og lillebroren Jesper for flere år siden, stefaren er voldelig og familien sliter med gjeld. Når Sjur i tillegg vikler seg inn i noe kriminelt, som involverer en gul Fjällräven-sekk med en godt sammenpakket last, blir det nesten litt for mye. Det er Tiril Broch Aakres språk som løfter historien opp og er med på å gjøre Sjur til en troverdig karakter man får medfølelse for. Hun finner de rette ordene for å skildre hvordan hovedpersonen har det, enten det er enkelt og konkret eller med poetiske bilder som glitrer midt i alt det triste og vanskelige, som når Pjotrs mobiltelefon ringer i kommodeskuffen til Sjur: ”Ringelyden utløser en eksplosjon av isbiter i kroppen” (s. 60).

Tiril Broch Aakre romandebuterte i 2015 med Redd barna som hun vant Ungdommens Kritikerpris og mottok Bjørnsonstipendet for. Min anmeldelse av Redd barna kan du lese her.

Du dør ikke handler om Eva som lever et ganske vanlig liv med leilighet, jobb og venner. Så en dag får hun et panikkanfall, og frykten og angsten inntar livet hennes. Evas overlevelsesstrategi blir løping. For når hun løper kjenner hun at hjertet slår, og så lenge hjertet slår så lever man. Man kan nesten føle Evas puls, høre hjertet hennes dunke, gjennom hele den nye romanen til Linn Strømsborg. Min anmeldelse av boken kan du lese her.