Flamme Forlag
2015
Anmeldereksemplar
Handlingen i denne korte romanen, 124 sider, finner sted i en liten innlandsbygd på Østlandet, og den strekker seg over én enkelt dag. Det er mandag 8. desember, ute er det mørkt og snøen laver ned. Hovedpersonen og jeg-fortelleren Tanja skal levere barna Jorid og Tore på skole og i barnehage. Ektemannen Paul er lege og reiser til Brüssel på konferanse denne morgenen, og Tanja og barna må klare seg alene noen dager. Tidligere hadde dette ikke vært noe problem for Tanja, men etter at tenåringsdatteren Ida døde for omtrent et halvt år siden, har mye endret seg. Nå er det Paul som lager mat og ordner mye av det praktiske i familien. Senere samme uke skal ekteparet ha en stor fest for å feire sin 20 års bryllupsdag, og Paul tar seg av det meste av forberedelsene. Tanja får bare ansvaret for et par oppgaver, men selv noe så enkelt som å kjøpe glass til festen skal vise seg å bli en prøvelse, og det ender med at hun stormer ut av butikken i frustrasjon og sinne:
”Jeg kom hjem, la meg ned på gulvet i stua. Selv i vår hadde jeg en eller annen gang i løpet av dagen kjent en liten, varm flamme dypt inni magen eller i hendene når jeg brettet klær eller i ryggen mens jeg syklet langs jordene. Jeg behøvde ikke å gjøre noe, den var der og flyttet seg rundt i kroppen. Men der og da, på gulvet, kjente jeg det slukne i meg. Som foran et langt, slapt, utpust” (s. 14-15).
Dette blir startpunktet for en fortelling som gir oss et utsnitt, én enkelt dag av mange, i en mors sorgprosess. Ingen store dramatiske hendelser finner sted denne dagen, men under den hverdagslige overflaten ulmer angsten, sorgen og bekymringene i Tanja. Tankene kretser rundt datteren Ida. Vi får glimt fra den tiden hun var syk, og vi får innblikk i hvordan Tanja selv taklet sykdommen. Tapet av datteren har vekket til live psykiske problemer som hun har slitt med tidligere. Hun begynner å se ting i mørket, som hun gjorde før. På vei hjem fra barnehagen ser hun flere kvinneskikkelser som trer ut fra trærne og kommer mot henne: De går sakte fremover, kledd i grå skjørt og grå sjal som er viklet rundt overkroppen. (…) Jeg lar dem gå, de går og går langsomt mot meg, som om strekningen er eviglang. Det er noe med dem, de vil meg noe. Jeg tillater meg å bli stående og se på dem en stund” (s. 49).
Redd barna Etter at hun hadde lagt seg på kvelden den 22. juli tenkte Tanja: ”Ingen passer egentlig på, tenkte jeg. Ikke egentlig. Og hvordan kan barna stole på oss da? Vi må flytte fra Oslo, tenkte jeg. Vi må redde barna” (s. 61). Familien flyttet fra byen til bygda for å ”redde barna”. Det skulle vise seg at redningsforsøket var forgjeves for eldstedatteren som allerede var på vei inn i sykdommen. Etter at datteren døde bekymrer Tanja seg mer for barna enn før. Hun tenker på alt som kan skje med dem og gjør det hun kan for å beskytte dem.
Sorg og omsorg Redd barna er fortellingen om sorgen Tanja bærer på og omsorgen hun viser, sorgen over datteren og omsorgen for barna og broren Mikael. Broren hennes kommer på besøk denne dagen. Han soner en narkotikadom og har stukket av fra permisjon fra fengselet. Romanen gir oss noen rørende scener hvor søsteren steller og tar seg av sin bror. Tanja viser sine nærmeste omsorg, samtidig er hun også blitt mer avhengig av at noen passer på henne. Paul reiser på konferanse, og hun er alene igjen med alle hverdagens små utfordringer. Hun tør ikke å kjøre bil, og å hente barna på skolen og i barnehagen blir nærmest som en strabasiøs ekspedisjon på ski i snøværet. Mikael kjører rundt for å lete etter dem og blir deres redningsmann.
Da Tanja og Paul møttes og ble kjærester var det to forskjellige personligheter som ble tiltrukket av hverandre. Mens hun er preget av mørke og kronglete tanker, er han lysere til sinns: ”I hans rom var hverdagslivet så rett på og rett inn. Han gikk rett inn i handlingene og rett ut av dem igjen. Det var så lyst” (s. 32). De takler også sorgen over datteren ulikt, og Tanja tør ikke å være åpen og fortelle ektemannen om hvor hun befinner seg i sin sorgprosess. Hun forteller ham ikke om episoden i butikken dagen før. Hvis det viser seg at han har løyet og ikke er på konferanse i Brussel, men i Paris med en annen kvinne, er han kanskje også på vei bort fra henne. Hun får mistanke om dette da en nabo forteller at han møtte Paul på flyplassen og at han sa at han skulle til Paris. Tanja trenger Paul, hun har ingen andre å dele sine tanker og følelser med. Hun klamrer seg til håpet om at alt skal ordne seg, for hvordan skal hun klare seg uten ham, hvem skal redde henne da?
Stille og poetisk Redd barna er en lavmælt roman. Det er som om alle lyder og alt som skjer dempes av snøen som ligger over landskapet og som fortsetter å lave ned. Innimellom det helt konkrete og hverdagslige fyller forfatteren på med poetiske bilder: ”Ild og glør er som barn, de stiger og synker, viser seg og skjuler seg, og jeg kan blåse på dem, gi dem rom, gi luft, gi never, flis og nye kubber” (s. 56). Ofte utvider også teksten seg med sine assosiasjoner, og det kontrete og vanlige blir et bilde på noe mer: ”Jeg legger meg ned på ryggen, lukker øynene. Leter med hånden og finner foten til Jorid. Jeg griper tak i den, den er varm og tørr, som en hvetekake. Det føles som å være fattig og utsultet og få en varm hvetekake i hånden” (s. 119).
Man kan beskrive Redd barna som en enkel fortelling om velkjente temaer som familie, ensomhet og sorg. Den skildrer hverdagen til et ektepar med barn, en dag i desember i en liten bygd et sted i vårt lille land. Dette kan høres kjedelig ut, men Redd barna er ingen kjedelig roman. Årsaken er hvordan forfatteren forteller om alt som ligger under de tilsynelatende ukompliserte hverdagsrutinerne og som gjør Redd barna til en vakker, særegen og finstemt fortelling.