Agnes Ravatn: Fugletribunalet

Roman

Samlaget

2013

Allis Hagtorn flykter fra tilværelsen som skandalisert tv-programleder og blir hushjelp og gartner hos den fåmælte og mystiske Sigurd Bagge. I hans store villa i landlige omgivelser, innimellom matlaging og hagearbeid, tenker Allis at tiden er inne for endring. Hun vil bli ren og starte på nytt: ”Gjere meg rein og fri for skuld, eit reint hjarte” (s. 19).

Ensomhet Allis har ingen andre enn sin nye arbeidsgiver etter å ha flyttet fra ektemannen og kuttet kontakten med familie og venner, men Sigurd Bagge er ikke enkel å forholde seg til. Han oppfører seg merkelig og uforutsigbart. Han forteller at kona er på reise, men sier ingenting om når hun kommer tilbake. Han tilbringer store deler av dagene i arbeidsværelset, men røper ingenting om hva han driver med der. Når han av og til finner det for godt å reise av gårde uten beskjed om hvor han skal eller når han kommer tilbake, venter Allis tålmodig. Hun holder ut, innimellom rammet av angst etter det forferdelige hun har gjort seg skyldig i:

”Eg la meg med kleda på. Hammaren låg på nattbordet. Kor e han? Han måtte forstå at eg ikkje kunne vere her utan han. Fjerde natta åleine i huset. Endå reddare enn i går” (s. 89).

Sigurd er arrogant og får Allis til å føle seg som ”eit ingenting”(s. 60). Til tross for den ydmykende oppførselen blir Allis hos ham. Hvem er egentlig Sigurd Bagge, hvilke hemmeligheter bærer han på? Allis’ fascinasjon for den vakre og mystiske mannen vokser og blir snart altoverskyggende i den ellers begivenhetsløse hverdagen. Fokuset hun hadde i starten på seg selv og sitt eget selvoppbyggende prosjekt forsvinner, og tankene kretser hele tiden rundt Sigurd Bagge og hva hun kan gjøre for at han skal like henne:

”Eg lurte så inderleg på korleis han ville eg skulle vere, eg kunne gå inn i kva rolle som helst, det var mitt store talent, uansett kven eg snakka med, tilpassa eg meg dei umerkeleg. Eg kunne vere kven som helst for han, hadde eg berre hatt ei aning om kva han ønskte seg” (s. 99).

Soning Begge hovedpersonene bærer på et ønske om å sone. De har begått handlinger som har skadet deres nærmeste og som gjør at de føler skyld og skam. Verken leserne eller Allis vet at dette er noe hun har til felles med sin arbeidsgiver, men etter hvert deler de to både vinflasker og fortidens grums. De nærmer seg hverandre og spenningen knyttes utelukkende til forholdet mellom dem. De avslører sine skjebner for hverandre, men forteller de hele sannheten? Og etter alt de har vært igjennom hver for seg, er de klare for å starte på nytt sammen?

Mørk og mystisk Skyld og skam er hovedtemaer i denne romanen som hele veien er preget av en mørk og dyster stemning. Det at man i starten vet lite om hva som har skjedd tidligere med de to hovedpersonene, skaper sammen med Bagges merkelige oppførsel også en mystisk atmosfære. Til tross for alvoret i fortellingen, finnes det også elementer av humor flere steder. Allis betrakter ofte seg selv med et uhøytidelig blikk, blant annet når hun tenker på skandalen hun var involvert i og som er årsaken til hennes selvpålagte eksil: ”Eg fekk biletet opp oftare no, det dukka opp i hovudet utan at eg kunne hindre det. Såg meg sjølv liggande der som ein rubensk julgris under han, tatt med strømpebuksa nede” (s. 68-69).

Manglende troverdighet Jeg oppfattet Allis Hagtorn og Sigurd Bagge som to karakterer det av og til er vanskelig å tro på. Det begynner oppløftende med Allis’ refleksjoner omkring hva slags menneske hun er og hva hun ønsker å endre ved seg selv,  men det stopper med dette. Jeg har ikke lest mange sider før det ikke blir annet enn surfing på overflaten. Det var også flere detaljer ved den 32 år gamle kvinnelige hovedpersonen som jeg stusset ved. Hvorfor er foreldrene hennes lettet over at hun reiser (s.10)? Er det realistisk at de bare reagerer med skam og ikke viser noen form for omsorg for datteren i en vanskelig situasjon? Og hvorfor finner Allis seg i å bli behandlet på en så respektløs måte av Bagge? Kanskje synes hun at hun ikke fortjener annet etter det hun har gjort seg skyldig i, men det stemmer i hvert fall ikke overens med hennes ønske om å forandre seg og bli en mer solid person. Det virker som Allis glemmer hvorfor hun har trukket seg tilbake fra samfunnet og søkt ly i en gammel villa, hos en fremmed mann i førtiårene. Bagge kaller Allis hore, skriker til henne og skremmer henne så hun rømmer inn i skogen, og en natt barberer han av seg alt håret. Oppførselen hans fremstår for meg av og til på grensen til det komiske og dermed blir også han en karakter det er vanskelig å tro fullstendig på. For min del har disse trekkene ved karakterene den effekten at jeg noen ganger har vanskelig for å ta hele fortellingen på alvor. Det blir samlet sett et for stort sprik mellom tematikk og stil, noe også språket bidrar til. På romanens første side kan man blant annet lese følgende om Allis: ”pulsen steig”, ”eit lite søkk gjekk i meg”, ”eg drog pusten” og ”eg maskerte overraskinga med eit smil”. Det er en klisjéaktig tone i innledningen som gjør at jeg inntar en skeptisk holdning til teksten, en holdning som ikke vil slippe taket i løpet av boken.

Fugletribunalet fikk mye god omtale da den kom ut, og Ravatn har mottatt flere priser for romanen. Det er ingen tvil om at dette er en roman med flere gode kvaliteter, ikke minst har den driv og spenning og presise dialoger. Jeg fikk lyst til å lese videre fordi jeg ble nysgjerrig på Sigurd Bagge og fordi jeg ble nysgjerrig på hvordan forholdet mellom Allis og Sigurd ville utvikle seg. Det er allikevel noe som mangler og som gjør at helhetsinntrykket ikke er udelt positiv. Det har først og fremst med karakterene og en manglende psykologisk dybde å gjøre, men også en uoverensstemmelse mellom tematikk og stil trekker ned for min del. Etter endt lesning sitter jeg igjen med en følelse av at Fugletribunalet er en roman som forsøker å ikle seg et alvor som rett og slett er litt for stort for den.