Lars Saabye Christensen: Sluk

Roman

413 sider

Cappelen Damm

Anmeldereksemplar

Med Sluk spenner Lars Saabye Christensen vidt. Etter en trygg start i sitt velkjente tematiske og språklige univers, overrasker forfatteren med originale grep, og det legger det seg en gåtefull stemning over fortellingene romanen består av.

”Sluk” Sluk er satt sammen av flere deler. I den første hoveddelen (med tittelen ”Sluk”) ser en 60 år gammel jeg-forteller tilbake på sommeren 1969 da han tilbrakte ferien på Nesodden sammen med sin mor. Chris Funder føyer seg pent inn i den lange rekken av outsiderskikkelser i Saabye Christensens forfatterskap. Typisk for dem alle er at de ikke helt klarer å leve opp til de forventningene og kravene som samfunnet stiller om et normalt og velordnet liv. De strever for å bli godtatt og vil så gjerne bli likt av alle, men ender ofte opp med å dele ensomheten med andre outsidere. Denne gangen er det den sosialt utstøtte Iver Malt som kommer inn i livet til vår ”snublende helt” og setter ham i lojalitetskonflikt i forhold til vakre Heidi som han forelsker seg i. Det handler nok en gang om ungdomstid, vennskap og forelskelse, men det handler kanskje mer enn noen gang tidligere om å skrive. I bagasjen har nemlig Chris en skrivemaskin han har fått av faren, og han gjør iherdige forsøk på å virkeliggjøre sin forfatterdrøm denne sommeren. Han reflekterer over språkets muligheter, og jeg tenker at han har den samme forkjærligheten som bokens forfatter for å skape et underliggjørende blikk på verden gjennom originale bilder: ”Jeg likte lyden av regn, særlig når dråpene traff fjorden som plutselig lå stille som en lydig hund. Slike bilder lagde jeg. Eller de kom av seg selv. Jeg behøvde ikke gjøre noe for det engang. Alt jeg så ble til noe annet. Hva hadde en lydig hund med fjorden å gjøre? Ingenting. Det var det som var vitsen. Jeg skapte min egen orden, min egen skjønneste orden hvor jeg kunne falle til ro” (s. 63-64).

Chris forteller om sin ungdoms sommer i ettertidens lys, noe som gjør at teksten farges av erfaringer han gjort i de mange årene som har gått siden den gang. Spesielt tydelig kommer dette fram i forhold til moren. Han tenker tilbake og undrer seg over hvorfor han ikke spurte hvordan hun hadde når han skjønte at det var noe som ikke stemte, og hvorfor rakket han ned på sangene hennes når han egentlig fant både trøst og glede i å høre henne synge? Mot slutten av romanen munner disse refleksjonene ut i denne rørende skildringen av hans opplevelse av morens død: ”Så gled hun bort, og jeg kom til å tenke på måten hun pleide å la seg gli ned i vannet fra svabergene på Nesodden. Denne gangen var det tiden som lukket seg over henne, noen krusninger i rommet, en bølge som slo langsomt mot veggen, jeg kunne legge kinnet mot døden og det var jeg som trøstet den, før alt ble helt stille, som om ingenting hadde hendt, som om ikke et liv akkurat hadde hendt” (s. 412-13).

Én roman, flere historier Sluk har to hoveddeler: ”Sluk” og ”Mellommannen”. Disse har hver sin prolog (prolog og prolog II). Romanen avsluttes med en epilog (”støv og spon”). I prologene, ”Sluk” og epilogen, er Chris jeg-forteller. Da jeg hadde lest ferdig ”Sluk”-delen og prolog nummer to, var det med en anelse motvilje jeg forlot sommeren på Nesodden og inntok småbyen Karmack i USA og ble introdusert for de ulykksalige menneskene der. Det ble en brå overgang, og jeg undret meg over hva historien hadde å gjøre her, midt i denne romanen. ”Mellommannen” er en selvstendig fortelling i fortellingen, og historien om Frank Farelli berettes fra en tredjepersons synsvinkel. Frank får jobb som såkalt mellommann, noe som innebærer at han må formidle budskapet til de pårørende når deres nærmeste har blitt utsatt for en av de mange ulykkene som rammer byen. Skildringene av hvordan han opplever andres totalt ulike måter å takle tapet av noen de er glade i på, gir leseren en snikende følelse av at budbringeren selv også vil komme til å stå ansikt til ansikt med sin egen sorg.

I motsetning til Chris som er en typisk outsider på alle måter, hevdes det i starten av “Mellommannen” at Frank er en alminnelig mann (s.217). Selv om sannheten i denne påstanden utfordres etter hvert, kan man kanskje si at den virkelige outsideren i denne delen av boken er den underlige og spøkelsesaktige byen Karmack. ”Mellommannen” skiller seg på flere måter fra forfatterens typiske fortellerstil. Vi befinner oss i et miljø som er fremmed, og atmosfæren blir en helt annen enn når Nesodden betraktes gjennom en jeg-fortellers nostalgiske briller. Karakter- og miljøskildringene er enklere og kjøligere, blant annet fordi språket ikke i like stor grad som vanlig er preget av forfatterens frodige metaforbruk.

Personlig og poetisk Lars Saabye Christensen har selv uttalt at Sluk er ei dypt personlig bok, og den har tydelige elementer av selvbiografi. Å blande eget liv inn i skjønnlitteraturen har vært en sterk ”trend” de seneste årene. Saabye Christensen gjør det ikke like direkte som mange forfattere før ham. Han bevarer elementene som kjennetegner hans litterære univers og smelter liv og diktning sammen på sin egen måte: ”Det er begivenheter i et liv hvor man kommer over dokumenter. Jeg dikter mellom disse dokumentene, som jeg har en stor forkjærlighet for. De gjør at min poetiske fantasi settes i gang. Jeg ønsker å forene papirenes saklighet med den poetiske sakligheten, for slik å beskrive verden, sier han, og legger til: Ja, min far var i nærheten av Philipsbygget”.

Det gåtefulle og surrealistiske preger Sluk til siste slutt, men noen sammenhenger mellom de to hovedfortellingene avsløres i epilogen når Chris kommer ut fra psykiatrisk sykehus i USA. Hva som er fakta og hva som er fiksjon skal også vise seg å prege romanen når forfatteren Chris støter på karakterer fra ”Mellommannen” i sitt ”virkelige” liv. Det blir en slags speiling når både bokens jeg-forteller og dens forfatter fletter fiksjon og virkelighet sammen på en finurlig måte.

Opptur Lars Saabye Christensens særegne melankolsk-muntre stil i kombinasjon med poetiske og originale metaforer bidro en gang sterkt til å vekke min lidenskap for litteratur og interesse for språkets muligheter. Jeg innrømmer likevel at jeg synes det har blitt vel mye gjentakelse og lite nytt i flere av hans senere romaner. Sluk ble en opptur for meg fordi gjenkjennelig språk og tematikk smelter sammen med overraskende grep. Forfatteren briljerer med det han kan samtidig som han viser evne til fornyelse. For det er slik som han selv uttaler at “ingen må fornye seg mer enn den som gjentar seg selv”, og i Sluk gjør han nettopp det.