Roman
288 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2004
Da romanen Teori og praksis av Nikolaj Frobenius ble utgitt i 2004 representerte den noe nytt i norsk sammenheng med sin blanding av fiksjon og selvbiografi. Hadde romanen kommet i dag ville mottagelsen sannsynligvis vært annerledes. Selvbiografiske romaner er nå heller regelen enn unntaket. Uansett fiksjon eller fakta– det er den sterke historien om oppvekst og oppgjør og et sammensatt far-sønn-forhold som gjør romanen verdt å lese.
Teori og praksis er fortellingen om en familie som flytter til drabantbyen Rykkinn i Bærum i 1972. Familien består av hovedpersonen Nikolaj, faren Magnus, moren Lone og lillebroren Peter. Faren er arkitekt, og har vært med på å planlegge og tegne drabantbyen. Han er dermed full av forventninger til alt det gode familiens nye liv vil innebære: ”Drabantbyen er en perfekt verden for voksne og barn”(s.45). Et dramatisk vendepunkt kommer da moren dør i en ulykke. Resten av familien prøver å fortsette livet som før, men det blir umulig. Lillebroren Peter plasseres hos tante og onkel, og livet til Nikolaj og faren går sin skjeve gang i rekkehuset. Faren begraver seg i sin egen sorg, og Nikolaj skulker skolen. Etter hvert begynner Nikolaj med dop, og mot slutten av romanen blir han innlagt til psykiatrisk behandling. Livet på Rykkinn ble ikke helt som faren hadde håpet.
Det selvbiografiske
Teori og praksis skapte debatt da den kom ut. Én årsak var fremstillingen av miljøet på Rykkinn. Frobenius skildrer et tøft miljø med dopbruk og vold, og det kom kraftige protester fra beboere i hans gamle nabolag. Et eksempel er idéhistoriker Vidar Enebakk som i en artikkel i tidsskriftet ARR kalte Frobenius’ framstilling feilaktig og fordomsfull (”Rykkinn i teori og praksis”, s. 94, http://arrvev.com/arkiv/20044/Rykkinn.pdf). I tillegg skapte sjangerblandingen debatt, en debatt som oppstod rundt flere av denne typen romaner i 2005. Foruten Frobenius, ble særlig Hanne Ørstavik og Espen Haavardsholm kritisert. Anmelderne hevdet at den litterære halvdokumentarismen var en form for blotting og innbød til kikking. I Aftenposten forsvarte Espen Haavardsholm denne litteraturen. Han mente det var spennende i forhold til å videreutvikle det såkalt romanaktige i romanen, og så det ikke som noe problem for diktningens autonomi at grep fra for eksempel selvbiografien ble trukket inn i skjønnlitteraturen (”Krevende litterære grep”, Aftenposten, 9.4.2005).
I forbindelse med utgivelsen av sin nyeste roman Så høyt var du elsket ble Frobenius i et intervju i Aftenposten spurt om Knausgård har banet vei for de selvbiografiske romanene: ”Nei, det er jeg som har banet vei for Knausgård. Men helt alvorlig var det noen romaner som åpnet det rommet, og som altså gikk forut for Knausgårds Min Kamp-serie. Mange mener Teori og praksis var en av de” (Korsvold, Kaja: ”- De gamle er en ghetto”, Aftenposten, 31.august 2011). På et viktig punkt skiller imidlertid Frobenius seg fra Knausgård. Han bruker ikke virkelige navn på personene, med unntak av seg selv.
Forfatteren har selv kalt romanen en ”løgnaktig selvbiografi”, og den innledes med en fotnote hvor Frobenius utdyper tankene omkring dette:
”Poenget er at jeg ikke lenger vet hva som har hendt og hva som bare hender i romanen. Hvis jeg skal gjøre et overslag vil jeg si at 50 prosent, muligens så mye som 60 prosent av det som er nedskrevet, faktisk har hendt og er objektivt verifiserbart. Resten er usikkert, deler av det har objektivt sett hendt, noe er rene subjektive sansninger, det er blandet inn i hverandre..”
Det er interessant å se på hva denne blandingen gjør med teksten. Bildene, fotnotene og faktaopplysningene gjør historien ekte og ærlig. At faren til Nikolaj Frobenius i virkeligheten var psykolog og hadde et annet navn enn Magnus betyr ingenting. Det sentrale er skildringen av et komplisert far-sønn-forhold som utsettes for mange utfordringer, hvordan det påvirker Nikolajs oppvekst og hans søken etter identitet.
Genremessig er likhetene mellom Knausgård og Frobenius mange, men i Teori og Praksis er helheten mer ”romanaktig”. Bokens dokumentariske elementer forsterker effekten av en troverdig fortelling mer enn å pirre vår nysgjerrighet om forfatteren Nikolaj Frobenius’ liv. Bortsett fra i prologen, hvor Frobenius forteller om da han er tilbake på den videregående skolen han gikk på og holder et foredrag om drabantbyen, blir ikke tankene ledet mye mot at man leser en selvbiografi om forfatteren Nikolaj Frobenius.
Sannhet og løgn
Hva er sannhet og hva er løgn? Spørsmålet kan stilles i forhold til flere plan i teksten, ikke bare i forhold til hva som faktisk har skjedd og hva som er oppdiktet: ”Virkeligheten er ikke objektiv. Den blir til idet jeg ser på den. Det finnes ikke én verden. Alt det vi ser blir oppfattet på en unik måte hos den som ser. Folk er fulle av løgner, når de sier at verden er den samme” (s. 225-226). Nikolaj reflekterer over sitt eget liv, samtidig som det han tenker her er beskrivende for hele romanens prosjekt. Mot slutten aktualiseres også spørsmålet om sannhet eller løgn når Nikolaj blir innlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling:”..han skjønner at alt det han har trodd var sant ikke er sant, ikke sant i det hele tatt, men vakre løgner som bor inne i tankene hans og lager vakre, helt falske mønstre som bryter opp tankene med søkk og hull..” (s. 280). Igjen blir leserne gjort oppmerksom på at Teori og praksis er Nikolajs ekstremt subjektive oppfattelse av det som har skjedd, det er Nikolajs versjon. Samtidig er denne sterke historien om oppvekst og nære familiebånd en historie om det som kunne vært hvilken som helst gutt på Rykkinn, eller et helt annet sted, på 1970-tallet, og nettopp det gjør den verdt å lese.