Trude Marsteins Hjem til meg er blant bøkene jeg ser mest fram til denne høsten. Mens jeg venter leser jeg Ingenting å angre på fra 2009 som tar for seg samme tematikk, nemlig utroskap. I denne romanen veksler perspektivet mellom ektefellene Heidi og Vegard. Det er sommerferie, og Vegard har reist på hytta med de tre døtrene mens Heidi blir igjen i byen. Hun sier hun skal jobbe, men sannheten er at hun skal treffe Mikkel, en mann hun har møtt gjennom jobben og innledet et forhold til. Som alltid er det et detaljert, realistisk univers Marstein skildrer. Det er uredigert hverdag hun gir oss.
Vi får innblikk i ekteparets tanker, men det er øyeblikkets intuitive refleksjoner det dreier seg om og ikke dvelende ettertanker. Til tross for at de ikke klarer å snakke sammen og løse konflikter, sier Vegard til seg selv at han er lykkelig og at han elsker Heidi. Like etter tenker han på andre kvinner, og han funderer over hvordan forholdet og Heidi har forandret seg. Jeg lurer på hvem det er han egentlig prøver å overbevise når han påstår at han virkelig har slått seg til ro med at det ”ikke lenger blir bedre enn dette” (s. 60). Heidi er urolig og veksler mellom mellom lykke og likegyldighet. Vegard er hele tiden tilstede i bevisstheten hennes når hun er sammen med Mikkel. Jeg får en følelse av at hun er på vei tilbake til ekteskapet mens Vegard er den som innerst inne lengter ut.
Vegard og barna på hytta, Heidi i byen med Mikkel; forfatterens nøyaktige og troverdige skildringer gjør alt lett å se for seg. Vi dras med i flyten av det som skjer, sies og tenkes, noe som gjør teksten full av kontraster: “En neve bestikk som legges på et bord i et lite stålknas og Vegard som snur kjøtt på grillen. Mikkel som kysser halsen min. Jeg skal kjøpe kveite i morgen. Mikkel sukker, drar tungen over jekslene. Jeg legger det ene låret over det andre. Utenlandske hotellrom er mye finere enn norske, sier jeg (s. 55)”.
Jeg tenker på tittelen på den seneste romanen til den danske forfatteren Helle Helle –Dette burde skrives i nutid. Med sin presensform opplever jeg at det er nettopp det som er tilfellet med Ingenting å angre på; jeg forestiller meg en strøm av ord som kommer ut i samme øyeblikk som karakterene tenker, snakker og handler. Jeg ser fram til å følge teksten som fødes i fotsporene til Heidi og Vegard videre gjennom resten av boken.