Leser nå: Transitt av Kathrine Nedrejord

Kathrine Nedrejord (f. 1987) debuterte med Transitt i 2010. Romanen handler om en ung kvinne som flytter hjem til Oslo etter å ha bodd og jobbet i Paris i noen år. Oppbruddet skjer etter at hun oppdager at den femten år eldre Simon som hun har et forhold til venter sitt andre barn med kona. I Oslo forsøker hun å skape seg en hverdag med ny leilighet og ny jobb, men det er ikke lett å fokusere på det som skjer i nåtiden når minner fra den franske hovedstaden stadig trenger seg på. En fransk film på tv, en mann som ligner, noen fotografier i en konvolutt; stadig dukker det opp noe som fører tankene til Simon. Nesten umerkelig dras vi med tilbake til Paris, og nesten like umerkelig er vi tilbake i Oslo igjen. Så en dag ringer Simon og forteller at kona har kastet ham ut:

”… jeg bor på hotell nå, inntil videre. Monsieur Raphaël vil gi meg en liten permisjon, vil du ha besøk? spør han. Det tar noen sekunder før jeg svarer, men jeg hører ekkoet av stemmen min lenge etter at jeg har lagt på, ja, klart og tydelig” (s. 94).

Som tittelen indikerer handler det om å være på vei fra et sted til et annet, om overganger og forandringer. Tematisk minner boken meg om flere andre debutanter jeg har lest i det siste: De skriver om overgangsperioder i livet hvor lengselen etter tilhørighet er sterk, og forsøket på å skape seg et eget hjem står i fokus. Som blant andre Heidi Furre (Parissyndromet, 2013) og Amalie Laulund Trudsøe (Koordinater. Københavnertekster, 2013) knytter også Kathrine Nedrejord dette til geografisk forflytning og unge menneskers opplevelse av storbyen.

Nedrejord fikk mye ros for sin debut, særlig på grunn av sitt språklige talent. Romanen ble blant annet beskrevet som så  ”stilsikker og presis at ein allereie etter eit par sider tenkjer at jammen skal det bli interessant å følgje med kva ho gjer seinare”. Teksten består av en strøm av assosiasjoner hvor det veksles mellom å skildre nåtiden, barndommen og tiden i Paris. Språket har en god flyt med en variasjon av lange og korte og fullstendige og ufullstendige setninger. Det hele preges av letthet, følsomhet og uro, og slik speiler det språklige hovedpersonens rastløse personlighet:

”Før jeg flyttet til Frankrike kastet jeg fem-seks søppelsekker med gamle ting, klær, kladdebøker og gamle pyntegjenstander, du eier ikke sentimentalitet, sa mamma da jeg bar dem bort til kontaineren. Jeg trakk på skuldrene. Slik er jeg. Tingene fra Paris ligger fortsatt urørte i gangen og tar opp plass. Det er regnet, den grå himmelen suger all energi ut av meg. Går rundt i en gammel morgenkåpe hele dagen og tenker at nå burde jeg kanskje ta meg til noe, sette i gang, få til en start, eller en revers i alle fall, ikke bare denne subbingen rundt i ingenting, at det foreløpig er nok penger igjen på kontoen, tjente bedre det siste året i Frankrike, men jeg vet at jeg må begynne et sted, starte på nytt” (s. 13-14).

Hun har vanskelig for å slå seg til ro, noe som også har preget hennes forhold til menn. Simon føler seg trygg hos henne (”Og han ville bare smyge seg inntil meg og være trygg. Han pleide å si det. Her føler jeg meg trygg, sa han”, s. 95). Men hva med den unge kvinnen – føler hun seg trygg hos Simon, kan noe bli annerledes denne gangen? Det har hun foreløpig ikke røpet noe om. Kanskje resten av romanen kan gi meg litt av svaret? Jeg ser i hvert fall fram til å lese neste halvdel og til å ta fatt å på forfatterens andre roman Trengsel som kom ut i januar i år.