Da jeg så de første episodene av tv-serien Halvbroren ble jeg blendet av hvordan romanen ble gjort levende gjennom et nostalgisk etterkrigs-Oslo, dramatisk nordlandslandskap og gråblått 80-tallsinteriør – alt like stilsikkert visuelt. Det var en god opplevelse å få satt så lekre bilder på ordene. Fred fremsto akkurat som jeg hadde sett ham for meg; mørk og mystisk, med et voldsomt sinne skjult bak de nesten sorte øynene. Men hvor var Barnums lyse krøller, og jeg trodde da han var lavere? Og replikkene; de underfundige og ofte poetiske uttalelsene til Lars Saabye Christensens amatører vil for meg alltid egne seg bedre når de nytes med boken i hånden enn når de blir servert på skjermen. Begeistringen avtok for min del litt etterhvert, men uansett – bildene fra tv-serien er romanens nye akkompagnement når jeg tar den fram igjen. Min utgave fra 2001 er uten omslag og full av små lapper, overstrykninger og notater. Sist jeg leste den var i 2004 da jeg skrev hovedfagsoppgave i nordisk språk og litteratur om den prisbelønte romanen. Outsiderrolle og identitet var temaene jeg tok for meg den gang, to temaer som står sentralt i Lars Saabye Christensens forfatterskap.
Outsidere Lars Saabye Christensens første roman har tittelen Amatøren (1977). Det kunne vært tittelen på alle hans romaner. Amatøren, outsideren, den ”snublende helten”, er den viktigste karakteren i hans bøker. Hans prosjekt er å la de som står på siden av det normale og veletablerte og observerer, som er ”på feil sted til feil tid”, fortelle sine historier. De to halve brødrene Fred og Barnum er på mange måter veldig forskjellige, men de er begge outsidere.
Fred er farløs, noe som fører til mobbing og en følelse av manglende tilhørighet. Han ble unnfanget i mai 1945 og blir derfor sett på som tyskerunge. Han har for vane å stikke av uten forvarsel og kan bli borte i flere dager. Fraværet hans påvirker Barnum og resten av familien, og han preger handlingen selv når han ikke er tilstede. Fred bærer på et sterkt sinne, noe som kommer fram tidlig i romanen: ”Fred var forbanna og ingenting kunne gjøre meg uroligere. Han gned skoene mot fortauet og liksom brøyta seg vei, hodet lå lavt mellom de høye, spisse skuldrene, som om han slet seg fram i sterk motvind og måtte bruke alle krefter…” (s. 7). Fred har også dysleksi; ikke engang i språket er han hel. Dette skiller ham også fra Barnum, som mestrer nettopp skrive- og fortellerkunsten. Fred føler seg ikke hjemme i sin egen familie. Han er en outsider i en outsiderfamilie.
Barnum har mange trekk som gjør at han også opplever mye mobbing og ensomhet. Han er kortvokst og går derfor alltid med sko med høye hæler. De lyse krøllene, som særlig eldre damer liker å legge sin hånd på, skiller ham også fra flertallet. Etter et overfall i voksen alder, får han en skade på det venstre øyelokket som gjør at det stadig glir igjen. Til og med navnet hans er uvanlig. Det merkelige navnet faren Arnold ga ham etter en amerikansk sirkusdirektør, blir som et stempel oppå all annerledesheten. Barnum sliter etter hvert også med alkoholproblemer, noe som både er en konsekvens av alle problemene og et outsidertrekk i seg selv.
Fortellinger Halvbroren er full av fortellinger. Først og fremst gir romanen oss beretningen om Barnum Nilsens liv, men i denne hovedfortellingen er det mange andre fortellinger flettet inn. Fortellingen om faren Arnolds barndom, om Den Gamles ungdom, om voldtekten av Vera, brevet fra Wilhelm, manuset Fetning, utdrag fra manuset Nattmannen – boken flyter nærmest over av fortellinger. I forbindelse med Knausgårds Min Kamp, har jeg tidligere skrevet litt om fortellingen som et viktig redskap for å skape sammenheng i opplevelsen av vår selvidentitet her på Bokverket. En fortelling gir ikke bare en følelse av tilhørighet, men kan bidra til identitetsdannelsen på grunn av sin narrative form. Fred og Barnum er altså omgitt av fortellinger av forskjellig slag, men fortellingene om egne liv blir likevel vanskelig å konstruere. Kanskje er det nettopp fordi de savner en fullstendig fortelling om det som skjer i deres egne liv at de tiltrekkes av alle disse fortellingene.
Barnum får en skrivemaskin av Fred i bursdagsgave, og i skrivingen finner han endelig et område han behersker. Som manusforfatter gjør han det å fortelle historier til sitt yrke. Romanens første del har tittelen ”Det siste manuskriptet”. Barnum har fullført Nattmannen som handler om familien (s.32). Vi forstår at arbeidet med Nattmannen har vært viktig for å skape helhet i Barnums selvfortelling. Etter 28 år kommer Fred hjem, og Barnum har skrevet sitt siste manuskript. Han behøver ikke skrive mer. Historien er hel.
Vi får ikke vite hva Fred gjør når han stikker av og blir borte, men Barnum, og leserne, aner at han på er på leting etter noe som kan gi svar på hvem faren hans er, slik at også hans historie kan bli hel. Mens vi kan tenke oss at manuset Nattmannen er Barnums selvbiografi, kan man si at brevet som Fred sender til Barnum mot slutten av romanen på en måte er hans selvbiografi. I brevet ligger en knapp og en lapp hvor det står ”Fars knapp” (s. 521). Brevet blir et symbol på Freds fortelling. Nå har han funnet det leddet som har manglet og gjort den ufullstendig.
To halve brødre blir én hel Som outsidere står Barnum og Fred ovenfor en ekstra utfordring på veien til å bli ”hele”. Å bli godtatt og akseptert av andre er viktig for å skape en følelse av sammenhengende identitet og selvbiografi. Samtidig blir fortellingen for dem begge en sentral strategi for å takle de vanskelighetene outsiderrollen medfører. Fred og Barnums fortellinger er avhengige av hverandre på flere måter. Forfatteren har selv uttalt om Halvbroren at ”boka handler om to brødre som tilsynelatende er svært forskjellige. Men de to halve brødrene ønsker begge å bli hele. Jeg har gjort meg den tanken at hvis man slo sammen begge disse karakterene ville man kanskje få en hel bror” (intervju, NRK P2). Barnum omtaler den historien han forteller som ”vår historie”, og mener med det sin egen og Freds historie: ”Han fikk meg nemlig til å glemme angsten et øyeblikk, han ga meg et friminutt, ved sitt blotte nærvær, slik han også gjorde den gangen, i det livet som er vår historie, min og Freds historie..” (s. 18).
Tv-serien Halvbroren avsluttes mindre gåtefull og mer optimistisk enn romanen, men følelsene jeg sitter igjen med etter siste episode er de samme som etter endt lesning: lettelse og håp på både Fred og Barnums vegne fordi det endelig er som Boletta sier: ”Du er hel nå, Barnum” (s. 650).