Bøker ved årets slutt: Stedsans og Om mørke

I fjor avsluttet jeg leseåret med romanen Sluk av Lars Saabye Christensen. Nå har jeg nettopp lest ferdig hans novellesamling Stedsans. Her handler det mye om menn som er litt over middelaldrende, som er ensomme og melankolske, som sliter med karrieren eller ekteskapet eller begge deler og som alle har gjort ting de angrer på. Felles for novellene er at de innledes med setninger av typen: ”Jeg skulle aldri..”, ”Min kone og jeg skulle aldri..”, Aleksander Ask skulle selvfølgelig aldri..”. Tittelen er Stedsans, og er det noe Saabye Christensens amatører har til felles er det nettopp det at de ikke har stedsans, på den måten at de aldri ser ut til å befinne seg på rett sted til rett tid. Karakterene i disse fortellingene er intet unntak. Aleksander Ask, hovedpersonen i novellen ”Selvportrett med sykkel og gitar”, sier dette om sin egen mangel på stedsans: ”Jeg er ikke bare født absolutt upraktisk, lat og usportslig, jeg er også født uten stedsans, jeg mener, noen mangler visse vitaminer, jeg mangler stedsans, og det skyldes ganske enkelt at jeg kom til verden med bena først, det skjer ved én av minst ti tusen fødsler, så jeg er ganske sjelden vare, for å si det sånn, men siden har jeg i grunnen stort sett surret rundt” (s. 233).

Novellene er elegante, med avslutninger som overrasker. Språket er som alltid originalt og fullt av spennende metaforer og stilen er sorg-munter på Saabye Christensens typiske vis. Jeg liker helheten, men denne gangen blir det av og til overtydelig. Jeg kunne for eksempel godt klart meg uten de innledende setningene om at personen ikke skulle gjort det ene eller det andre den gangen. Dette trekket ved forfatterens karakterer trenger ikke å fortelles i klartekst. Om Sluk konkluderte jeg med at sammensmeltningen av det gjenkjennelige og det nyskapende gjorde at jeg opplevde den som en opptur i forfatterskapet. Med Stedsans er vi tilbake til kun det velkjente, og det gjorde at denne boken ikke ble en like stor leseopplevelse for meg.

I julen ser jeg fram til å starte på romanen Om mørke av danske Josefine Klougart. Boken kom ut tidlig i desember, den har fått en rekke gode anmeldelser i Danmark og forfatteren omtales som ”en af nyere tids mest kritikerroste nordiske forfattere” . Da jeg leste Én af os sover i fjor falt jeg umiddelbart for Klougarts poetiske og utforskende observasjoner. I følge forlagets omtale på omslaget handler Om mørke ”om mørket i alting, eftermiddagen, døden. Den fortsatte undergang, kærlighedens mørke og naturens, skybrud og sygdom”. Det høres ut som mye mørke, men hvis Klougart kommer i nærheten av å være skrive like vakkert, poetisk og originalt som i sin forrige roman, så vil denne boken gi meg en leseopplevelse som lyser opp i vintermørket.

God jul og godt nytt år til dere alle!