Som så mange andre av Lars Saabye Christensens karakterer har også Jokum et spesielt trekk som skiller ham fra flertallet. Han er usedvanlig høy, noe som gjør at han alltid blir lagt merke til, og aller helst ønsker han bare å være helt alminnelig. Jokums suksess som fotograf gjør det ikke akkurat lettere for ham å få oppfylt dette ønsket.
Magnet har mange trekk som er typiske for Lars Saabye Christensens bøker. Her er outsiderkarakterer med danske slektninger, handling lagt til Oslo med avstikkere til Danmark og USA, alt formidlet via et nostalgisk og melankolsk blikk og en sorgmunter tone. Temaene er også typiske for forfatteren. Det handler om skriving og fotografi, om familie og nære relasjoner, om tid og tidsånd. I tillegg til alt det gjenkjennelige er det også noe ved Magnet som gjør den annerledes enn Saabye Christensens tidligere romaner. For denne gangen løfter han blikket opp fra outsiderens underfundige lille verden og skuer utover den store verdenen vi alle lever i med de strømningene som preger den og som påvirker oss. Man kan si at han kobler disse to nivåene sammen, og romanen sier dermed noe viktig om endringene som har funnet sted de siste tiårene i kunsten spesielt, men også i samfunnet generelt. Gjennom Jokums kritiske syn på trendene i kunsten reflekterer romanen over hva som har endret seg, og den blir et stykke interessant kulturanalyse.
Jokum vil ikke kalle seg kunstner, han vil ikke arrangere, han vil ikke trenge seg på. Han vil at bildene hans skal vise det sanne, enkle og jordnære. Når karrieren tar av blir det imidlertid ikke så lett for ham ikke å la seg påvirke av folk rundt seg og holde på prinsippene om ærlighet og oppriktighet i arbeidet. Jokum har ikke noe ønske om å være moderne, på samme måte som sin opphavsmann: ”Den som prøver å være samtidig blir ofte fort umoderne. Jeg tror på anakronismen i kunsten” . Lars Saabye Christensen forsøker selv å holde seg unna trendene i sin kunstform. Jeg tenker spesielt på den selvbiografiske og selvutleverende tendensen som har preget skjønnlitteraturen de siste årene. Saabye Christensen beskrev sin forrige roman Sluk som en dypt personlig bok, og den har tydelige elementer av selvbiografi, men han blander ikke eget liv inn i skjønnlitteraturen like direkte som mange andre forfattere. Han bevarer elementene som kjennetegner sitt litterære univers og smelter liv og diktning sammen på sin egen måte: ”Det er begivenheter i et liv hvor man kommer over dokumenter. Jeg dikter mellom disse dokumentene, som jeg har en stor forkjærlighet for. De gjør at min poetiske fantasi settes i gang. Jeg ønsker å forene papirenes saklighet med den poetiske sakligheten, for slik å beskrive verden”.
Magnet gir oss også en rørende vakker kjærlighetshistorie. Den ”suverene” Synne og den høyreiste Jokum er to sarte sjeler, eller to ømfintlige mennesker som forfatteren ville kalt dem, som finner hverandre. Jokum er kunstneren, kjæresten Synne blir hans kurator, noe som naturlig nok byr på utfordringer for forholdet deres. Verken hun eller han synes at de fortjener den andre, og samtidig trenger de hverandre mer enn noen av dem aner. Bare leseren forstår hvor mye de faktisk betyr for hverandre.
Tidligere denne måneden ble Lars Saabye Christensen tildelt Brageprisen for Magnet. Han vant også prisen i 2001 for romanen Halvbroren. Jeg beskrev Saabye Christensens forrige roman Sluk (2012) som en opptur i forfatterskapet hvor han briljerer med det han kan samtidig som han viser evne til fornyelse. Med Magnet er Lars Saabye Christensen tilbake på toppen, og jeg gleder meg til å nyte de siste 200 sidene av romanen.
Takk for omtalen. Ser ut som jeg bør prioritere denne, har den liggende.
Ja, det synes jeg, anbefales 🙂