”For jeg har slutta. Slutta å løpe, slutta å svømme, slutta å sykle, slutta med å bli med ut, slutta med nesten alt. Bortsett fra World of Warcraft” (s. 44).
Sjur var forelsket i Pjotr som omkom i ulykken. Hun var kjæresten til kameraten Frede som kjørte bilen da det forferdelige skjedde. Sjur savner Pjotr, tenker på henne og ser henne for seg, som om hun plutselig kunne stå rett foran ham igjen:
”Nå kommer hun, nå veit jeg det, som om lufta bare samla seg litt tettere og blåste henne fram som en såpeboble, som om bildet mitt av henne kunne bli til luft, og luft kunne bli til kropp, til de uredde, oppsperra øya og det rufsete, korte håret og det skeive smilet, og jeg bråsnur, men hun er ikke der. Før i tida kunne hun helt plutselig ha stått der, men ikke nå” (s. 23).
Det er ikke bare ulykken som gjør livet vanskelig for Sjur. Faren forlot moren, Sjur og lillebroren Jesper for flere år siden, stefaren er voldelig og familien sliter med gjeld. Når Sjur i tillegg vikler seg inn i noe kriminelt, som involverer en gul Fjällräven-sekk med en godt sammenpakket last, blir det nesten litt for mye. Det er Tiril Broch Aakres språk som løfter historien opp og er med på å gjøre Sjur til en troverdig karakter man får medfølelse for. Hun finner de rette ordene for å skildre hvordan hovedpersonen har det, enten det er enkelt og konkret eller med poetiske bilder som glitrer midt i alt det triste og vanskelige, som når Pjotrs mobiltelefon ringer i kommodeskuffen til Sjur: ”Ringelyden utløser en eksplosjon av isbiter i kroppen” (s. 60).
Tiril Broch Aakre romandebuterte i 2015 med Redd barna som hun vant Ungdommens Kritikerpris og mottok Bjørnsonstipendet for. Min anmeldelse av Redd barna kan du lese her.