I sommer har jeg lest ferdig den sjette og siste av Min Kamp-bøkene. Den handler mye om hele prosjektet, dets tilblivelse, mottagelsen og forfatterens refleksjoner omkring dette. Sentralt står også forholdet mellom litteratur og virkelighet. Som i bind 1-5 springer Knausgård fra filosoferinger om store temaer som døden, litteraturen og kunsten, til detaljerte beskrivelser av hverdagslivet i småbarnsfamilien. Denne vekslingen mellom nærhet og dybde, det trivielle og det sublime på en måte som skaper gjenkjennelse og gjør verket relevant, imponerer og fascinerer meg. Jeg har tidligere skrevet litt om mine forventninger til boken og om fortelling og identitet i Min Kamp. Her finner du noen avsluttende betraktninger om romanen.